UT I DET FRI

Jeg er vel ikke kjent for å være friluftsmenneske, men når jeg er mamma til ei så aktiv jente som jeg er, og når hun elsker det å være ute så er det dumt av meg å ikke klare å gi henne det, fordi at hun vil ha det så mye bedre hun, men også jeg hvis og når jeg kommer meg ut, men jeg mangler den motivasjonen og energien til å holde følge med henne. Det er vel faktisk fordi at jeg fremdeles sitter med så mye irritasjon, frustrasjon, sinne, sorg og bitterhet. Jeg er som vanligvis til terapeuten 2 ganger i måneden, og det er så godt å prate ut om det som plager meg, for jeg kjenner at det hjelper, det letter litt på kropp og sjel, men det ligger fremdeles noe på toppen av alt. 

Jeg skulle ønske at alt dette ville forsvinne for godt, jeg vil ha fortiden min bort for godt og heller være i nåtid og tenke videre på framtid, men fortiden min føler jeg er for vond og vanskelig at det tar nok en stund før det forsvinner. Jeg ønsker å gjøre det aller beste for meg selv, ta vare på meg selv og vise verden hvem den virkelige Hedvig Eriksen er, men hun ligger for godt skjult inn under all smerten og all den dritten fra fortiden. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut i det fri og virkelig nyte verden, nyte livet og elske livet mitt? 

Jeg har gått hjemme (snakker mye med meg selv, og datteren min, ser ikke riktig klokt ut, men det hjelper på humøret, spesielt samtalene med lille jenta mi) og prøvd å finne ting som kan hjelpe meg videre, men jeg er helt blank på hva jeg skal gjøre, noen ideer som har kommet til meg via veldig sær humor, er å gå i anskaffelse av boksesekk, for å slå i fra meg på noen andre ting enn den stakkars hodeputa mi (hihi), planen for det var jo at jeg skulle ordne med bilder av det som irriterte meg mest og slå fram til bildet var helt ødelagt og til jeg kjente at alt det jeg følte var bort, men jeg har ikke akkurat plass til det her hjemme (litt trist). 

Det jeg også kanskje hadde sett for meg var at jeg skulle ut av komfort sonen min og gjøre det som skremmer meg mest, men det er mye som skremmer meg, så jeg vet ikke hva største frykten egentlig er, for hvis jeg klarer å gjennomføre min største frykt, så kan jeg virkelig klare å komme meg gjennom det meste, også gjennom smerten fra fortiden som ligger å skjærer konstant i hodet på meg. 

Den andre ideen var vel egentlig å stå ut i det fri, kjenne vindpust i ansiktet, forhåpentlig solskinn og ikke snø eller regn (må være en fin dag spør du meg), musikk i ørene og bare slippe alt ut, rope det høyeste jeg klarer fram til jeg er uten stemme og til alt er borte, men jeg har nok måttet være der alene, hadde ikke klart det om noen var der, men stemmen hadde forsvunnet fort og det hadde nok bare tatt noen timer. Det er kanskje mulig at det å skrike det ut og slå det ifra meg er løsningen på problemet mitt for å komme meg videre.

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke skal slutte med terapisamtalene mine med terapeuten, for det hjelper meg så godt på veien, det er vel egentlig lenge siden jeg hadde det så bra som jeg har det nå. Jeg er fremdeles ikke på mitt beste, men jeg føler jeg nærmer meg målet for meg selv, jeg vil mot mål og jeg vil vinne. Jeg har ikke tenkt å tape lengre, det er min tur til å ha det fint, og det er på tide at jeg lever det livet jeg ønsker, jeg trenger bare et stort spark bak, for å komme meg i riktig retning. 

 

Det her er vel kanskje en bra plass å rope ut kanskje ♥ 



 

ET STED Å BO

Himmel og hav sier jeg bare, det er egentlig litt rart å tenke på, jeg har flyttet litt i mitt liv, meste parten av tiden har jeg vel kanskje bodd i Trondheim by, jeg vet ikke hvor gammel jeg var når vi først flyttet til Trondheim, men mulig jeg kanskje var rundt 3-5 års alderen, lillebroren min var hvert fall født da, så mulig 3-4 års alderen, så flyttet vi fra Trondheim by og til Soknedal, noe som er for meg: det aller største hullet i verden, da jeg var halvveis i 3.klassen og der bodde jeg til jeg valgte å gå i min storesøsters fotspor og flytte tilbake til Trondheim, når jeg skulle begynne 2. året på videregående. 

Det beste valget jeg kunne tatt, spør du meg, der bodde jeg til oktober 2015, så det ble jo 4 år til der, så til sammen så har jeg bodd i Trondheim i rundt 9 år tror jeg. Det er vel ikke akkurat en stor hemmelighet at jeg ikke trivdes å bo i Soknedal, jeg hatet å bo der, den verste plassen jeg kunne bo på og gledet meg så mye til at jeg kunne flytte derfra og aldri flytte tilbake dit, det skal et stort mirakel for at jeg noen gang skal flytte dit igjen, og for å være veldig dramaqueen og gjerrig, så skulle det stått et nedbetalt hus til meg der, og en sjekk på 10 millioner, så mye hatet jeg virkelig den plassen der, jeg kan dra dit for å besøke tanta mi og søskenbarna mine og farmor, men de er de eneste grunnene til at jeg i det hele tatt setter mine føtter på den plassen. 

Mens jeg bodde i Trondheim og etter at jeg fikk Sara så prøvde jo mamma og få meg til å flytte til Oppdal, for at vi skulle bo nærmere hverandre, så hun kunne få mer tid sammen med Sara, noe som jeg prøvde å se bort fra, jeg trivdes jo å bo i byen, men jeg så at jo eldre Sara ble jo vanskeligere ble det, jeg slet meg ut rett og slett fordi at jeg ikke hadde noen å lene meg på for hjelp mens jeg bodde der, og jeg kunne ikke akkurat be mamma om å komme til Trondheim for hver gang jeg ble sliten og trengte hjelp. Jeg var alenemor, uten familie i nærheten, så jeg måtte tenke meg litt om på akkurat det temaet. Etter grundig tenking, litt pushing (aka mamma, beklager skylden mamma :p) og en for og mot liste (sikkert teit med for og mot liste, men det hjalp), husker ikke lenger hva det var jeg skrev på listen min for å flytte hit til Oppdal, men jeg er glad jeg flyttet hit.

Når jeg først hadde flyttet hit savnet jeg Trondheim, men akkurat nå så er det ikke så ille å ha flytta hit, nå har jeg bodd her siden oktober 2015, så litt over et år, å allerede så sitt jeg her med tanka om at det skal virkelig et mirakel til for at jeg blir å flytte herfra, jeg har blitt kjent med så mange fantastiske og hyggelige menneska her på Oppdal, å jeg har vært med i et kor her på Oppdal i litt over 1 år. Jeg føler at dette er en fin plass å skal bo en stund og det er jo forsåvidt barnevennlig her også da, noe jeg må tenke på som mor. Helt ærlig så trodde jeg at det bare ville være noen år her fram til jeg hadde fått kommet meg på beina igjen (om det ga så mye mening, hihi), men nå så kunne jeg vel sitte her å se for meg å bo her en stund. Det er bare noen små ting som mangler for å få dette til å bli det perfekte liv for meg og min vakreste datter. Forhåpentligvis så blir det å ordne seg for oss, jeg må bare ikke miste håpet eller motet til å fortsette, min motivasjon er mitt eget liv, min datter og skape den perfekte framtid. 



No bor vi på OPPDAL - SÅ KLART ♥ litt gøy må man ha det, så vi kaste litt snø og stein i vannet, spørs litt på hva som er til stede der og da (haha)
 

STILLHETEN

Har du noen gang lagt merke til at når du sitter helt alene, uten musikk eller noe som helst på, så kommer tanke susende rett i hodet på deg? Du hører absolutt alt sammen, susing i hodet, du hører nesten at håret ditt vokser 1 millimeter hver andre time (bare for og overdrive noe sykt altså :P), hører klokka tikker besatt, alt sammen blir så forsterket når man sitter mutters alene, og tankene som suser inne i hodet er så mye. Alt fra samtaler man har med venner, hva man har gjort i løpet av dagen, hvordan skal man komme seg gjennom dagen, har man husket å gjort alt osv, du skjønner sikkert tegninga. Alle tankene lager en fest i hodet på deg, når man er alene, det man sitter igjen med er en mega stor hodepine man virkelig skulle ønske man ble kvitt. 

Men igjen så er det jeg selv som har valgt å måtte sitte hjemme på kveldene, jeg valgte selv å bli mor, jeg angrer ikke på at jeg ble mor, for jeg har selskap i henne hver eneste dag, det er bare det at når hun legger seg så sitter jeg her helt alene, alene med alle tusen tanker å lurer på om jeg har gjort alt jeg kan denne dagen, har jeg gjort noe galt, har jeg glemt noe, husket jeg å gjøre ditt og har jeg husket å gjøre datt osv, du skjønner vel sikkert tegninga nå igjen kan jeg tenke meg. 

Skulle bare visst hva som foregikk i dette hodet altså, det er litt for mye spør du meg, man skulle nesten tru at når man hadde så mange tanker og til tider så mange kjedelige tanker så skulle det gjøre noen utslitt og trøtt, men nei da, her sitter man lysvåken å får egentlig bare flere tanker. Jeg blir til tider lei av alle tankene som går i hodet på meg, jeg skulle ønske at jeg klarte å bare slå av hodet og ikke ha noen tanker i det hele tatt, men den bruksanvisningen må tydeligvis kommet bort for min den altså.

Stillheten i leiligheten på kveldene er nesten litt ille, å sitte alene er nesten litt farlig spør du meg, hvert fall når man sitter der å tenker på alt sammen, både fortid, nåtid og framtid, og ikke minst så blir man kanskje litt gal også, ikke at det er noe forandring for meg der. Jeg føler at jeg er sprø, sitter å snakker med meg selv, til tider kanskje den beste samtalepartneren en person kan ha er seg selv, men det begynner kanskje å bli litt ille når man sitter å ha latterkrampe av sin egen gale og teite humor, kanskje ikke så rart at man sitter alene egentlig når jeg tenker over det nå. det er vel kanskje for det beste å være alene, det er nok med at jeg føler det selv enn at andre skal se hvor gal jeg kan bli. 

No og da så har jeg jo venner på besøk, heldigvis noen som faktisk vet hvor gal jeg kan bli, men altså, det er folk som ikke kjenner den virkelige meg, det er mange som kun kjenner den rolige og sjenerte jenta jeg alltid har gitt meg ut for å være, litt rolig og sjenert er jeg jo enda, det er jo ingen som forandrer seg over natta, men jeg tør å prøve litt mer nå, tør å "slå ut håret" hvis man kan si det. Jeg har sett nye sider med meg selv, jeg vet ikke om jeg er glad for det, eller om jeg er litt skremt over at jeg i det hele tatt er slik. Jeg er egentlig ikke så veldig redd for å dumme meg ut, men det er det nok noen som har lagt merke til. Men tilbake til stillheten igjen da, det er ingen som snakker, jeg lager ikke så mye bråk, men det finnes jo lyder her også, kan høre meg selv tenke, og i mange tilfeller er ikke det en bra ting. 

Noen ganger er stillheten litt god, men det er en veldig sjelden gang, for klarer å slappe av, noen ganger altså, men det tar ikke lange tiden før den teite humoren er tilbake og tankene slår inn, en etter en, den ene rarere enn den andre, spørsmål etter spørsmål, noen jeg selv kan svare på og andre jeg bare er nødt til å la gå uten noen svar, noen jeg aldri vil få svar på, men pytt sann, jeg har både et spennende og kjedelig liv på kvelden, det er vel bare jeg selv som stopper meg på en måte, jeg har havnet i en rutine tror jeg, må vel jobbe med å komme meg bort fra rutinen å lage det mest moro som jeg klarer, hvis ikke så har jeg en veldig god, men gal samtalepartner som gir de mest "fantastiske" rådene, nemlig meg selv, jeg kjenner meg best så kanskje det er hjelp i rådene til meg selv, men har mine sterke tvil "knis knis" 

 



 

VIL DET BLI ... ??

En tanke som slo meg i min verste tid var "vil det bli bedre for alle dersom jeg ikke var her på jorden", for meg så vet jeg at det ville hvert fall blitt bedre for meg at jeg ikke lenger var her, jeg hadde det ikke nå bra i det hele tatt, ikke hadde jeg det bra hjemme, hadde det heller ikke bra på skolen og ensomheten hjalp ikke noe på det heller, det gjorde det til at jeg hvert fall hadde lyst til å komme meg vekk herfra. 

Det var ikke enkelt å være til stede, for meg så har det føltes ut som et forferdelig mareritt av å være i live, sakte men sikkert planla jeg hvordan jeg skulle komme meg vekk, ikke med å rømme, men å dø, jeg orket ikke være på denne jord lenger. Men altså hvem ønsker å være det når man konstant var alene, ingen venner, ble et mobbeoffer. Jeg brukte mye av tiden på å finne måter på å komme meg bort, og i mellomtiden så brukte jeg tiden på å skade meg selv, både fysisk og psykisk. 

Jeg har brukt altfor lang tid på å ødelegge meg selv til å se at jeg faktisk kan gjøre noe bedre for meg selv, og at jeg kan bli et bedre menneske enn så mange rundt meg som har gjort livet mitt til et helvete, for å si det på den snilleste måten. I alle de år før jeg ble mor gikk jeg rundt å tenkte for meg selv at "hadde det vært bedre for alle om jeg bare plutselig en dag ble borte og aldri kom tilbake". Jeg følte at jeg hadde ingen å leve ordentlig for, det var en kamp mellom meg og verdenen, en kamp om å enten komme seg videre eller komme seg bort.

Jeg trodde alltid at den beste løsningen i livet ville være å komme meg bort, bort fra verden, bort fra familie og bort fra all negativiteten som var rundt meg, men jeg innså at det å kanskje være i livet heller ville gjøre det på en måte verre for andre, spesielt for de som gjorde meg vondt. Hadde jeg tatt mitt eget liv hadde de fått vunnet over meg, og ikke helvete heller om noen skal få vinne over meg der. Jeg har vært gjennom mye dritt opp gjennom årene, men jeg har blitt mye sterkere av det.

Så nei, verden ville ikke ha blitt bedre dersom jeg døde, det hadde blitt verre for dem, fordi at de kan se at jeg ikke har latt meg svekkes av alt det, jeg har heller blitt sterkere. Men jeg skal ikke lyve, det er fremdeles noen ganger at jeg blir såret av hva andre mener om meg enda, men det sårer meg på en annen måte nå, fordi at jeg har vært på bunnen av livet så mange ganger, men jeg har jobbet meg oppover.

Hvorfor skal jeg liksom gi meg nå, det er nå livet mitt virkelig begynner, livet mitt begynte for fullt for 2 år, 3 måneder og 9 dager siden, livet som mor har forandret meg, fordi at jeg har lyst til å bli sterkere til sinns enn noen gang, sterkere for min egen del, men også sterkere for Sara Elmine sin del. Jeg vil ikke gi opp på livet mitt, selv på de dagene som er mest slitsomme, på de dagene der jeg bare har lyst å skrike fordi at jeg ikke vet hvordan ting skal gå rundt her hjemme, de dagene hvor det er konstant skriking fordi at man har blitt dårlig. Jeg vil rett og slett ikke gi opp lenger, hvis jeg gir opp nå vil alt bli ødelagt, alt jeg har jobbet for å kommet meg hit jeg er i dag.

Jeg elsker livet mitt som det er, noen forandringer her og der hadde ikke skadet akkurat, men jeg er på en litt bedre plass nå enn jeg var for rundt 11-12 år siden. Jeg har ikke tenkt å slutte med å gjøre ting som er bra for meg, jeg er endelig på rett vei, jeg må bare heve meg over alt det negative og ta imot det positive i verden.





 

 

What doesn't kill you makes you stronger
Stand a little taller
Doesn't mean I'm lonely when I'm alone
What doesn't kill you makes a fighter
Footsteps even lighter
Doesn't mean I'm over cause you're gone

                                                                         - Kelly Clarkson 


 

GLEDE, SINNE, FRYKT, AVSKY OG SORG

Akkurat nå vil jeg skrive litt om følelser, alle mennesker har så mye følelser inni seg, det kan til tider kanskje vær enklere å vise følelsene sine enn å snakke om dem, men noen vil vel kanskje mene det omvendte, men også noen kan vel mene at det er vanskelig både det ene eller det andre. Jeg tror for min del så er jeg nok i den kategorien som mener at det er enklere å vise og snakke om følelsene mine, men også i tillegg å skrive om de, det er ikke alt man klarer å si eller vise, den eneste som vet hvordan man virkelig føler seg er en selv. 

Jeg vet at for meg så er følelsene i sving hele tiden, ikke bare glede, sinne eller sorg, men alle følelsene, flere ganger kommer disse følelsene samlet, og da er jeg ett vrak. Hvordan skal en person klare å styre alle følelsene sine når de kommer bare sånn plutselig, helt ubevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg tilbake til mitt sanne jeg når det skjer. Jeg vet ikke om jeg skal smile, skrike eller noe for den saks skyld, men jeg vet at jeg må prøve å takle det på en eller annen måte, fordi at jeg har noen som er avhengig av at jeg har det på plass. 

Glede jeg har i livet er at jeg har ei fantastisk datter, utrolige gode venner, god og snill familie og jeg er med i kor, noe som gir meg maksimalt mye glede, det er ikke noe jeg vil bytte ut av det. Datteren min er helt fantastisk, selv de gangene hun ikke vil høre etter, eller om hun skal sitte der å "diskutere" med meg, hun har endret livet mitt og hun fortsetter å endre meg jo eldre hun blir, største gleden jeg har med henne er når vi sitter å leker, leser bok eller bare ser en film og hun vil være i nærheten hele tiden, skal sitte i fanget, klamrer seg rundt halsen min for å gi meg klem eller når hun står med dokkene eller bamsene sine og gir de både klemmer og kysser dem. Vennene mine er jeg så heldig at jeg har, hver og en av dem, har det utrolig gøy når jeg er sammen med dem, er aldri et kjedelig øyeblikk med dem, for vi er like gale og morsomme alle sammen, noen kanskje litt mindre gal enn meg, men det gjør ingenting, synes det er fint at de holder ut med hvor gal jeg er når jeg er med dem. Familien min, hva skal jeg skrive om de da tru, jeg har jo kjent de hele livet, vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne med dem altså, så det får vel bare holde meg at jeg er utrolig glad jeg har dem i livet mitt, de som da ønsker å være det. Og til slutt Kor Allegro, en utrolig gøyal og sprudlende gjeng, en kveld i uka sammen med de er det jeg trenger for å komme meg på bedringenes vei, sang er godt for både kropp og sjel og musikk er en av tingene som har reddet meg her i livet, så å ha kommet meg i kor er noe som har hjulpet meg litt. 

Men det finnes også så mye sinne i livet, sinne over ting som har skjedd, sinne over andre mennesker man trodde man kunne stole på, sinne på de man egentlig er glade i, men sinne ødelegger mye for en person. Man kan miste mye med å være sint, man kan miste gode venner, mister mye energi, sinne er bare en unødvendig følelse, men det hører med i livet det også, man må egentlig bare prøve å kontrollere det og heller prøve å se det positive i livet, man kan være sint og fly hakke forbannet av og til, men hva vinner man på å gå rundt å være sint hele tiden på. Jeg vet at man kan aldri vinne på det, det vil ødelegge så mye bra, enten man vil eller ikke, og man taper så mye på å være sinna. Jeg har gått sinna lenge, men hva har jeg vunnet på det? Absolutt ingenting, jeg har mistet så mye med å ha gått rundt å vært sint, jeg har mistet mye tid på å se ting fra det positive jeg har livet, jeg har mistet verdifull tid, jeg har mistet energien til å gjøre ting som kan gjøre meg glad. Men det vil jeg endre på, jeg vil ikke gå rundt å være sint 24/7, kan være sint noen ganger men ikke konstant, for jeg har så mye å glede meg over i livet til å ødelegge det med sinne. 

Fra tid til annen så frykter jeg for å miste ting jeg liker, frykt for å miste venner eller familie jeg er glad i, frykt for å ødelegge noe bra. Men igjen dette er en følelse man er nødt til å leve med. Man frykter for så mye, men igjen hva vinner man på å gå rundt å kjenne på følelsen av frykt? Det eneste som er bra med å ha den følelsen er vel kanskje det at man gjør ting på en annen måte og verdsetter det man har livet mye mer enn før, man tar heller seg bedre tid til å prøve å gjør ting på en annen måte. Men når man er i livet så vil man alltid kjenne på å ha frykt for noe, man må heller bare gjøre frykten om til noe mer positivt å gjøre alt bedre for seg selv med å gjøre det man kan for de man er glad i. 

Når jeg tenker tilbake på det jeg har gjort mot meg selv i fortiden, kjenner jeg veldig på den følelsen av avsky. Jeg avskyr alt det jeg har holdt på med gjennom tiden, avskyr hva jeg har latt andre få gjøre. Jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på at jeg har ønsket meg så mye vondt i verden, og hva jeg har forsøkt å gjøre. Tankene som slår meg nå er "hva var det som gjorde utslag på det", "hvorfor ville jeg meg så mye vondt", "hvorfor er det akkurat meg de skulle gå etter" og "hva var livet mitt blitt til". Jeg vet ikke svare på noen av disse tankene lenger, men jeg vet at jeg aldri vil tilbake til det stadiet, jeg vil komme meg videre i livet å gjøre ting på en bedre måte og være en helt annen person. 

Sorg er ikke alltid like enkelt å kontrollere, det kan bare komme brusende på uten noen slags forvarsel. Men man må gjennom det også, man kommer til å miste noen man er glade i og man vil komme til å gråte og man har helt og holdent lov til å gjøre det når man går gjennom slike ting. Jeg har mistet to fantastiske menn i familien min og det har ikke vært enkelt å komme meg etter tapet av dem, dette var to menn jeg så opp til og som betydde mye for meg og som enda betyr mye for meg selv om de ikke lenger er her, jeg savner virkelig å ha de begge to her. Selv om det er lenge siden den første døde så er det fremdeles ikke enkelt å se på bilde av han uten å begynne å gråte, og den mannen som nylig døde er det heller ikke enkelt å se på bilde av heller, for jeg vet at jeg aldri kommer til å se de igjen, jeg kan ikke lenger gi de en klem eller tilbringe tid med dem. Sara Elmine blir aldri ordentlig kjent med de, og det er trist, men jeg kommer til å fortelle henne om de begge to og vise henne bilder. Bare det å skrive om dette nå er vanskelig, må ærlig innrømme at bare det å skrive om det her nå, å har det kommet mange tårer, for dette er og vil alltid være et sårt tema, ikke bare for meg, men for alle sammen er det å snakke om død et sårt tema. Det eneste jeg vet at de ikke lenger har det vondt og det gjør det litt bedre, men likevel vondt at de måtte forlate denne verdenen i for ung alder. 

 





 

HVA OM JEG ....

Nå har jeg hatt denne bloggen i nesten 1 år, har ikke vært så veldig aktiv med denne i det siste, mest fordi at jeg til tider har hatt dager der jeg kun har energi til å ta vare på datteren min og meg selv, men det begynner å bedre seg litt etter litt, bruker den energien jeg har og prøver å spare noe av energien til senere når jeg virkelig trenger det. 

Denne bloggen har vært brukt mest til å få slippet ut tankene som surrer opp i hodet mitt, slik at jeg skal bli kvitt dem og for at jeg skal kunne lese tilbake for å se hva jeg kan gjøre for å endre min holdning og hvordan jeg kan forandre min hverdag til å bli bedre. Jeg kan ikke forandre noen andre enn meg selv, jeg kan kun endre min holdning, hva jeg velger å la andre slippe unna med, hvis det skulle gi en mening for dere.. 

Men jeg tenkte litt på hva om jeg når lar dere som lesere spørre meg om noe dere lurer på, uansett hva det måtte være, enten om noe dere lurer på av det jeg allerede har skrevet på bloggen, eller om det er noe dere lurer på om meg. Jeg har tenkt å svare helt ærlig på alt det dere vil spørre om. Alle spørsmål kan dere stille hvor som helst, her inne på bloggen, inne på facebokkgruppa mi om bloggen eller på messenger. 
 

Finnes ingen dumme spørsmål, kanskje bare teite svar :P 


FINNE STYRKE I MEG SELV

I flere år har jeg følt meg svak, klarte ikke å kjempe mine egne kamper, ikke klarte jeg å si mine meninger, søkte konstant hjelp hos andre, fordi at jeg visste at jeg aldri ville klare meg selv. Dårlige selvtilliten og selvfølelsen gjorde meg enda svakere, de jeg måtte stå i mot lot jeg bare ødelegge meg, kampene jeg måtte igjennom tapte jeg. Så mange hadde fått lov til å gjøre som de ville, fordi at jeg ikke orket mer, fordi at det var nytteløst å prøve engang, hvorfor orke å prøve når jeg allerede vet resultatet av slutten, alle rundt meg så at jeg var et lett mål, fordi at jeg reagerte med svakhet. Jeg satt gjentatte ganger alene og skrek fordi at jeg ikke klarte å finne styrken til å ikke bry meg om hva andre sa til meg, jeg lot andre såre meg fordi at jeg til slutt følte at det var det eneste valget for meg. 

Svak, ensom, usikker og ødelagt, mange fikk lov til å ødelegge meg, og jeg sitter her enda i dag og undrer på hvorfor jeg akkurat var målet til så mange, hvorfor var det akkurat jeg som skulle plages, hvorfor var det jeg som skulle ødelegges? Det er fortsatt ubesvart, og jeg kommer nok aldri til å finne svaret på det, alt jeg kan prøve på nå er å finne styrken til å legge fortiden bak meg og jobbe utrolig masse på å få den beste framtiden jeg kan med de jeg er glad i og som betyr mye for meg. 

Jeg kan ikke lenger holde på sånn som jeg gjør, jeg kan ikke fortsette å la andre ødelegge min glede, min helse eller min framtid, jeg er nødt til å finne min egen styrke for å stå opp for meg selv, gå i mot dem som fortjener det og ikke minst endelig klare å stå for mine meninger og hvordan jeg ønsker å ha det. Jeg ønsker å få brukt min tid på de som har en stor betydning i livet mitt, de som ønsker å være en del av livet mitt. 

Litt styrke har jeg funnet, det skal være sikkert og visst, jeg sitter fremdeles i livet, og jeg er glad jeg er det, hvis jeg hadde fått det som jeg ville, hadde jeg ikke sittet her i livet, hatt ei helt fantastisk datter, helt fantastiske gode venner, jeg hadde aldri kommet til å ha så mange som jeg brydde meg mye om, dersom mine planer for livet hadde gått i boks. Det fikk meg jo til å føle meg som en fiasko da, men nå er jeg glad for at jeg feilet. Det kan skje med de som møter mørke for mange ganger, men jeg har planer om å komme meg opp på topp, en plass jeg aldri har vært før, for det er alltid noen som skal ha sagt sin mening om meg, og jeg har trudd på det. 

Men jeg har holdt kjeft i så mange år, hvordan vil de da reagere når jeg endelig klarer å stå opp for meg selv, det har ikke vært gode resultater av der enda akkurat, mest fordi at de er vant til at jeg holder kjeft og lar de vinne, men hvordan blir jeg fremstilt som mor for datteren min dersom jeg lar alle andre vinne over meg, i noen tilfeller er det lov å føle på svakheten, men den skal ikke få lov å ha kontroll over livet mitt, jeg må  vise styrke, ikke bare for henne men for meg selv, jeg ønsker å være en sterk person som klarer å komme seg fram i livet. For å være rett fram nå, så er jeg forbanna lei av å være den svake, jeg trenger ikke være den sterkeste heller, men jeg vil heller være på midten enn på bunnen. 

Jeg skal jobbe som bare det for å endelig finne min styrke, for at ingen skal få såre meg sånn som før, jeg skal ta kontroll over meg selv, ha kontroll over hvem som er i livet mitt, ha kontroll over hvor mye jeg er villig til at andre skal få såre meg eller ikke, det er min tur til å komme på toppen nå, min tur til å ha kontroll over mitt eget liv, hvordan jeg vil styre den. Jeg velger å se tilbake på fortiden min slik at jeg kan finne ut hvordan jeg kan rette opp det jeg gjorde feil da, for å så rette opp i dem for å bedre framtiden min. 

Jeg må gjøre det for meg selv og for det mest dyrebare jeg har i livet, nemlig min kjære datter Sara Elmine ♥

HERREGUD HVOR ARTIG ♥

Denne helga har vært helt fantastisk, selv om jeg hadde stresset rundt med forskjellige ting og gikk å gru/gledet meg for helgas aktivitet, hvis man kan si det, så er jeg stolt av meg selv for å ha klart å gjøre noe slikt. Jeg har jo vært med i kor, og i går hadde vi to konserter. Jeg har holdt på med sang i så lang tid, men det var først i år at jeg faktisk ble med i et kor. Jeg angrer virkelig ikke et eneste sekund på at jeg ble med, jeg har møtt så mange hyggelige og fantastiske personer i dette koret, å det har vært en positiv opplevelse å kunne være med å synge sammen med dem. 

Jeg har aldri framført noe foran et publikum før, så jeg var veldig spent på hvordan dette skulle gå, jeg hadde sett for meg så mye ting som skulle skje med meg under konserten, men ingen av tingene skjedde, det gikk utrolig nok veldig bra og jeg føler meg veldig stolt over at jeg klarte å gjennomføre det. For meg så er det en stor seier i seg selv at jeg meldte meg inn i koret, og en enda større seier at jeg klarer å stå på en scene å syng. Det var ikke så ille som jeg trodde det ville bli, var nervøs hele gårsdagen, nervene kom når vi skulle gå inn på scenen og hørte at publikumet klappet, inni hodet på meg så gikk tanken " hva du enn gjør ikke dett nå ", det hadde blitt så utrolig flaut. 

Etter at vi hadde komme halvveis inn i første konserten så følte jeg meg mer trygg på scenen, jeg klarte å slappe av og faktisk nyte å stå på en scene. Det som gjorde ting mer trygt var at jeg stod sammen med så trygge og snille personer, noen jeg har fått så god kontakt med å som er meget positiv gjorde meg trygg også. Jeg er så utrolig glad for at jeg ble med, jeg trivdes til slutt å stå på scenen, men også når vi skulle gå av scenen etter konserten, kom også da tanken om at "hva du enn gjør, ikke dett nå". 

Den første konserten i går så var mamma og datteren min å så på, så det første jeg tenkte på når konserten var ferdig var å finne dem og få en klem av min mest fantastiske datter og mest utroligste og snilleste mammaen min. Takket være mamma så har jeg faktisk kunne blitt med i koret, jeg er så utrolig heldig som har moren min som stiller opp og hjelper meg. Mamma tok av seg datteren min i nesten 4 dager, slik at jeg kunne få tid til å være med på alle dagene. Det var så godt å se de etter konserten, og jeg fikk jo så mange gode klemmer og nusser av Sara og det gjorde godt til mammahjertet mitt. Å få klem og skryt fra mamma var også veldig godt, gode kommentarer og skryt fra mamma er noe jeg virkelig setter pris på og virkelig tror på. 

Den andre konserten gikk også så utrolig bra, og da var det ikke noe slags form for nerver i kroppen, da gledet jeg meg bare, for da hadde jeg akkurat gjennomført den første, så da ville ikke den andre bli noe ille. Så dette er noe jeg virkelig har lyst å fortsette med, jeg trives godt å synge i kor og dette koret har vært en positiv ting i livet mitt, jeg føler at ved å være med i dette koret har forandret meg som person, jeg tør å være meg selv fullt og helt, selv om jeg ikke helt hvem jeg selv er enda, så tror jeg faktisk at koret har hjulpet meg på vei til å finne den rette Hedvig Eriksen, kan sikkert høres helt teit ut, men det er altså sannheten. Jeg har fått gode venner blant noen av dem i koret og jeg har blitt tryggere på dem og på meg selv nå. 



 

GAMLE VANER VOND Å VENDE

Jeg trodde at jeg skulle forandre livsstilen min når jeg fikk det bedre med meg selv, men det har vel ikke forandret seg så mye som jeg hadde håpet på. I stedet for å prøve å finne på noe sammen med venner eller familie så velger jeg å stenge meg inne i boblen min, slik jeg alltid har gjort. Forandringen som har skjedd fra da jeg var i barndommen er at jeg har flere venner og at jeg nå er mamma, men så fort datteren min er borte fra meg så går jeg i den fasen at jeg ikke orker noe, fordi at jeg er mer engstelig for hvordan hun har det og føler at jeg ikke er av den som da blir den mest sosiale og som heller ikke orker å være sosial med noen fordi at jeg har tankene mine helt andre plasser og det er jo ikke akkurat så gøy for verken de eller meg at jeg sitter der å har tankene mine helt andre plasser enn å være med dem. 

Så for at jeg ikke skal ødelegge stemningen for noen andre så velger jeg å heller sitte hjemme med avslappende klær og ser på film, å heller bare sitte å deppe alene. Det å ha blitt mor har forandret meg veldig mye, jeg elsker å være mor selv om det kan være stressende og litt slitsomt, men det å ha blitt mor er det beste som har skjedd meg, for uten henne så hadde jeg nok ikke følt for å sitte foran en terapeut å snakke om problemene som ligger inne i hodet mitt, jeg var så langt nede i livet mitt at jeg nesten trivdes der, og ønsket ikke å få noe hjelp, men å gå å slite med psyken når man er mor er ikke det beste for verken meg eller henne, så takket være henne så sitter jeg å snakker åpent om hva som plager meg. 

Uten henne så føler jeg meg ensom fordi at jeg har hatt henne hos meg så å si fra den dagen hun ble født å til nå, så jeg sliter med å slippe tak i henne, så jeg føler meg litt deprimert når hun er borte fra meg, jeg ønsker ingen sosial kontakt med noen, jeg skal vel egentlig nyte å ha litt frihet til å være ungdom igjen, å dra ut sammen med venner, komme meg ut av leiligheten, gjøre ungdommelige ting, men jeg klarer ikke å nyte tiden alene, jeg er for knyttet til datteren min, men slik er det vel for alle mødre. 

Jeg skulle ønske at jeg klarte å være mer ungdommelig av meg å slippe meg litt løs til å gjøre noe utenfor min komfort sone, gjøre noe jeg aldri i min villeste fantasi tør å gjøre, men når man sliter med sikkerheten på seg selv så er det slett ikke enkelt å skal sette foten utenfor grensen man har satt opp for seg for lenge siden, jeg ønsker å komme over den grensen, men sosial angst gjør meg veldig usikker på meg selv, så jeg tør rett og slett ikke å tråkke over den grensen enda, i så fall må jeg hatt en veldig god (og da mener jeg VIRKELIG god grunn til å gjøre det), men akkurat nå så føler jeg ikke at jeg har en veldig god grunn til å tråkke over, spesielt ikke den første tiden, en god grunn kanskje, men ikke for god grunn enda. Min hemmelige grunn til å gjøre det, må være god nok for både meg og datteren min, som gir oss begge en stor glede i livet. 

 

 

 

 



 




 

MYE STRESS, DÅRLIG FOR KROPPEN

Som sagt så holder vi på å flytte, i morgen slutter alt sammen som heter flytting, spesielt bæring av møbler å slikt, men jeg har hatt dette stresset i en måned nå, gå gjennom esker i boden, finne ut hva jeg skal ha med meg og hva jeg skal sette bort, hva jeg skal kaste og slikt. Alt stresset har gått utover så mye nå, ikke bare for meg, men for de rundt meg også, jeg takler ikke stress så bra, eller det er det vel ingen som gjør, men jeg tåler ingenting når det er stress og jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. 

Jeg har vel egentlig stresset for ingenting heller egentlig, men når det skal pakkes så ønsker jeg å gjøre det best mulig, i begynnelsen av all pakking, så var jeg veldig nøye på hva som skulle i hva og hvordan det skulle være, men nå i kveld så har jeg egentlig bare slengt ting i forskjellige esker som jeg vet skal bli med meg i leiligheten, har ikke brydd meg om hvilken eske de skulle i fordi at jeg kun var fokusert på å få alt pakket og klart til jeg får hjelp av min kjære familie med bæring og kjøring. 

Jeg har stresset for mye, det kjennes på kroppen, det vises når det gjelder søvn, det vises på morgenen, det kjennes i hode. Jeg har nesten stresset meg dårlig. Når jeg blir stresset så er jeg veldig overfølsom for alt mulig, høye lyder, kulde og varme, mye bråk og sånn. Så denne måneden har det vært mye hodepine, dupper på dagtid når jeg har vært alene, og ikke nok med det jeg har sovet mindre på nettene fordi at jeg ligger å tenker på hva jeg skulle ha gjort, hva jeg må gjøre og klarer jeg å gjøre det ferdig før det er for sent. 

I år så har jeg stått for all pakkingen selv, men jeg har hatt hjelp til andre ting, som for eksempel så har jeg hatt noen dager alene slik at jeg har kunnet få rydde unna og pakke, jeg har også fått hjelp til å kjøre halvparten av flyttelasset bort til den nye leiligheten, jeg har fått hjelp med å få vasket unna kjøkkenet. Så hjelp det får jeg jo, men jeg har vært alene om å måtte pakke og ha måttet gjort så mye annet, så jeg gleder meg virkelig til at jeg er ferdig med flyttingen, og forhåpentligvis så er det en god stund før jeg er nødt til å flytte igjen, håper jeg kan være på en plass en stund nå. Trenger nok 2 dager med søvn etter denne måneden (HAHA). 

UTMATTELSE

Det å skal flytte tar virkelig på med energi, jeg visste at allerede fra første stund at dette ville bli slitsomt, for sist jeg holdt på med flytting så var det sånn halvveis slitsomt, men det var fordi at da var datteren min fortsatt i det stadiet der hun kun krøp rundt på gulvet og reiste seg opp, men nå har hun vokst på 1 år, slik at det har jo forandret seg fra sist. Nå går hun jo rundt hele leiligheten og skal "hjelpe" til, men det er ikke noe til hjelp, så alt av pakking og slik må gjøres på kveldene, men på kveldene er jeg så utslitt av resten av dagen at hele kroppen er tom for energi. 

Alt som har med flyttingen å gjøre går utover nattesøvnen min, vi er allerede halvveis i måneden og det er fremdeles en stor del som gjenstår før jeg er helt ferdig med ting, spesielt siden at jeg er nødt til å tenke hva som er aller viktigst å ha med i leiligheten vi nå skal flytte inn i, og hva som ikke trengs med det første, og hva som overhodet ikke har plass i leiligheten denne gangen. De eneste plassene som har begynt å bli pakket ned litt etter litt er kjøkkenet og stua, men enda der er det mye som skal pakkes ned, jeg har ikke en gang begynt på soverommene våre enda, og der er det mye som skal ned. 

Kroppen er helt tom for alt som heter energi for øyeblikket, så på en fin sommer dag som denne så har den ikke blitt tilbrakt så mye ute, vi har vært ute på verandaen vår men det er alt, for akkurat i denne perioden så klarer jeg ikke så mye lengre, til og med ikke å få til ordentlig nok med søvn en gang. Det tar så lang tid å skal få sove på kveldene nå, jeg går å legg meg i passelig tid, men jeg er ikke i det hele tatt trøtt når jeg skal legge meg, og jeg får heller ikke til å sovne før klokken er rundt 2 og 3 på natta. Å det er jo ikke akkurat så veldig bra siden jeg er nødt til å opp såpass tidlig på morgenen med datteren min, hvis jeg skal klare å våkne på morgenen så er jeg jo nesten nødt til å rulle meg ut av senga slik at fallet vekker meg. 

Når man er på flyttefot så blir det jo å se så rotete ut, selv om det nesten ikke skulle være mulig siden at man så å si rydder alt i esker, men med småbarn i hus så kan det se ut som om det har vært krig i forskjellige rom. Man må jo passe på dem også skal man jo få pakket tingene og i tillegg ta vare på seg selv også, men jeg har sluttet å bry meg om meg selv akkurat nå, så lenge jeg husker at jeg selv skal spise og slikt så er jeg fornøyd jeg. Jeg gleder meg virkelig til dette er over slik at det går an å få slappet av og komme inn i det normale i livet igjen, prøve å få tilbake energien igjen hadde vært helt fantastisk slik at jeg kan igjen bli en bedre mor for datteren min. 

Jeg var liksom endelig blitt kvitt følelsen av stress, men den kom for tilbake, så er spent på hvor lang tid det tar før jeg klarer å få ned stress nivået igjen. Etter at jeg visste at vi måtte på flyttefot igjen så har jeg brutt sammen flere ganger, jeg har følt meg helt tom og at jeg har vært en dårlig mor for datteren min, fordi at jeg ikke har klart å funne på noe med henne, selv om vi har hatt fine stunder sammen med å se på filmer og hørt på musikk, men hun skal da ha det bedre enn det, jeg føler hvert fall det, jeg føler meg som en forferdelig mot når jeg føler jeg ikke har nok energi til å være mer aktiv sammen med henne. Det verste er at jeg har brutt sammen noen ganger foran datteren min, hun forstår jo ikke hva som foregår, men hun vet likevel hvordan hun kan få meg i bedre humør med en gang, hun viser meg omsorg og det blir litt feil, hun er datteren og skal ha omsorg, men jeg synes det er godt å se at hun har den evnen, jeg har den jeg også, men aller mest har jeg den når jeg har energi til alt. Så denne flyttingen kan være bra og kan gi en ny start, bare så fort alt dette styre er ferdig. 

 



 

HVOR LENGE ?

Jeg begynte tidlig å endre på hårfargen min, jeg tror at det forandret seg allerede mens jeg gikk i 6.klasse eller noe sånt, jeg var lei av å ha samme farge. Når jeg først hadde begynt måtte jeg nå bare fortsette med det. Opp gjennom årene som har gått så har jeg farget håret mitt minst 2-4 ganger i året, men det var ikke akkurat sånn at jeg valgte samme farge hver gang, det ble litt endringer nå og da, jeg har hatt mange forskjellige farger, jeg mangler vel egentlig å prøve virkelige sterke farger, men det vil nok aldri skje. 

Når det skulle farges så har jeg gjort det mye selv, eller fått hjelp av andre, en sjelden gang dro jeg å fikk farget det hos frisøren. Måtte jo tenke på hva som var billigst også når man skulle holde på slik. Jeg er egentlig overrasket over at jeg ikke er blitt skallet enda, med tanke på hva håret mitt virkelig har vært igjennom. Jeg har gått fra å være blondine til å få lyse brunt hår, fra lyse brunt til gyllen brun, fra gyllen brun til mørkere brun, fra mørke brun til svart, osv osv, slik at det gått fra jeg gikk i 6.klasse og til nå, i 10 år har jeg endret hårfargen min fram og tilbake fra blond til svart og tilbake til blond igjen. 

Da jeg farget håret mitt i sommer fikk jeg hjelp av moren min bare for å få det ordentlig inn i håret og at det ikke ville bli noen store flekker som ikke ble farget, i løpet av disse 10 årene har hun hjulpet meg noen ganger, men hun har jo sett resultatet av fargen hver gang, når hun hjalp meg nå så spurte hun meg om hvor lenge dette ville vare. Helt ærlig så vet jeg ikke, akkurat nå så følte jeg for at jeg trengte å endre på meg selv, ikke for hva andre vil tro eller mene om meg, men for at jeg selv skal føle meg bra med meg selv. 

Om jeg noen gang kommer til å bli blondine igjen vet jeg ikke nå, kan hende jeg velger å aldri gå tilbake dit igjen, men det kan kun tiden vise, men akkurat nå trives jeg med å være brunette. Når man først har begynt med å farge håret så er det ikke akkurat slik at man kan slutte med det heller, men jeg tror nå at når jeg skal farge håret igjen, så skal det få lov å bare ha farging og ikke bleking, jeg tror jeg skal prøve å holde meg unna bleking i en god stund nå, men mest av alt la håret få litt pause. 



 

 

SKUFFELSE OG SINNE

(skjedde aldri for meg når det kommer til faren min)

Det å høre at faren din si at han er skuffet over deg når man ikke har gjort noe av det som man blir anklaget for, kan virkelig gjøre noe med humøret altså. Det har jeg opplevd å høre, faren min fortalte meg at han var skuffet over meg fordi at jeg hadde sagt at barnevernet alltid var hjemme hos han, og dette hadde han hørt av familien til datteren min, han hadde bare møtt dem en gang og valgte å tro på hva de hadde å si, han trodde ikke på meg, og jeg er liksom datteren hans. Men så har han vel bygget opp et hat mot meg egentlig lenge nå fordi at jeg alltid har valgt mamma framfor han, men jeg har virkelig mine grunner til det også. Men at han valgte å tro på noen han hadde kjent i 2-4 timer i stedet for meg som han har kjent i over 21 år, gjorde til at det var ikke bare han som lenger var skuffet, jeg ble sykt skuffet av han jeg også, men så har vel alltid vært sånn å kan jeg tenke meg.

I hans egne øyne så er han perfekt, han gjør ikke noe feil, han har heller ikke skyld i noe som gikk feil i barndommen min, mener han selv. Men hvis du spør meg så har han mange feil han, feilen han gjorde mest av var å ikke bry seg om barna sine. Han skulle ha oss, men om hvordan vi hadde det brydde han seg ikke akkurat noe om, jeg tror at den eneste grunnen til at han skulle ha oss boende hjem til han var fordi han skulle såre moren min og ha en viss makt over henne. Han spurte aldri om hvordan vi hadde det, aldri klarte han å gjøre noe sammen med oss, han gjorde ting sammen med mange andre barn enn sine egne. Jeg har ikke noen gode minner med han og nå kommer jeg aldri til å ha det heller, for han har skuffet meg så mange ganger at han er ikke en person jeg ønsker å ha i livet til datteren min eller meg selv.

Jeg skal innrømme å si at jeg har snakket om barnevernet til noen, men aldri at de var hjemme til han, men at vi snakket med dem fordi at de ønsket å vite hvordan vi hadde det, ettersom at foreldrene våre ikke klarte å bli enige, eller det blir vel mer riktig å si at det var fordi at faren min ikke likte tanken på å miste makten over barna sine eller over moren min. Barnevernet var kun inn i bildet fordi at vi skulle få sagt det vi ville, det var endelig noen som ville høre på hva jeg hadde å si, som ville høre mine ønsker om hvordan jeg ville ha det i livet, men selv det å fortelle dem hva jeg ønsket ble det jo ikke akkurat gjort noe med det, fordi at faren min ikke ønsket at barna hans skulle ha det bra.

Flere ganger så har tankene mine gått til at jeg ønsket at moren min hadde vært utro mot han i det hun ble gravid med meg, men det kommer alltid til å bare være et ønske, for uansett om jeg liker det eller ikke så er han faren min livet ut. Det eneste positive med å ha han som far er den familien jeg har fra hans side, de er fantastiske mennesker alle sammen. De har ikke gjort noe galt så dem er familien til den dagen jeg dør, men jeg anser ikke faren min som en del av familien lengre, den rollen fraskrev han seg for lenge siden.

Han har gjennom oppveksten min snakket om det å ha respekt for hverandre, men når det kommer ut av munnen på han så er det direkte løgn, det handler ikke om å ha respekt for hverandre, men vi skal ha respekt for han og bare glemme å få noe respekt tilbake. Da jeg var mindre så turte jeg ikke noe annet enn å bare gjøre det beste for å respektere han, men den tiden er over for min del, han fortjener ikke å få en liten anelse av respekt fra meg lenger, jeg sluttet å respektere han for mange år siden. Jeg turte ikke å si i mot han, jeg lot han få makten over meg, jeg har lenge tenkt på at jeg skulle hatt den styrken storesøsteren min og lillebroren min hadde, de turte å gå i mot han og fortelle han nøyaktig hva de mente, men jeg hadde ikke den styrken, så jeg lot meg selv bli tråkket på av min egen far, men nå får han ikke lenger til det, han har ikke lenger makten over meg.

Sommeren 2006 var tiden da han virkelig skuffet meg. Det var tiden han kastet meg ut av hjemmet hans, jeg var ikke lenger ønsket hjem til han fordi at jeg ønsket å bo på en plass fast, og dra til den andre av dem kun annenhver helg, å siden jeg ikke valgte å bo hjem til han så ble det til at han kastet meg ut. Men med hans ord så var det ikke han som kastet meg ut, han mener at jeg valgte selv å flytte ut. Men jeg husker godt samtalen jeg hadde med han over telefonen den dagen. Han ga meg valget om å fortsette med å flytte fram og tilbake hver eneste uke, som resulterte i å måtte bo i en bag, eller det å vær hjem til mamma og aldri mer sette foten min innenfor hans fire vegger. Det såret meg virkelig at han ikke kunne klare å sette bort stoltheten sin og kampen mot mamma til side og heller se hva som hadde vært det beste for meg. Jeg var så sliten av å bo en bag, å flytte fram og tilbake hver forbannede uke å aldri ha fred og ro, så alt i alt så resulterte det i at jeg ble kastet ut av huset hans. For meg så var det som han ga meg enten et hjerte eller et våpen, hjerte representerer livet og det å kunne bo en plass, mens våpenet representerer døden. Jeg var så sliten at hvis jeg hadde måttet flytte fram og tilbake nå mer så hadde jeg kommet til å ta livet mitt.

Jeg var så dritt lei livet at jeg satte med selvmordstanker og forsøkte flere ganger på å ta mitt eget liv. Flere ganger så var planen å ta mitt eget liv tiden jeg var hjemme hos faren min, slik at det var han som fant meg ved siden av selvmordsbrevet jeg skrev der at han var skylden i at jeg ikke lenger orket å leve dette livet. Jeg orket ikke lenger å være en del av kampen han hadde mot moren min, spesielt ikke når jeg ikke fikk være der jeg følte meg som hjem, som var hjemme hos moren min.

Jeg og søsknene mine ble bare noen brikker av spillet han spilte for å vinne over mamma, han har aldri vært en ordentlig far for barna sine, jeg vet ikke hva søsknene mine tenker om barndommen sin, men jeg vet at han har aldri vært en god far. Det jeg ser som en god far er en som bryr seg om barna sine, en som bruker tid på sine egne barn, stiller opp for familien sin, men det var aldri han. Eneste han klarte å stille opp med var penger, men nå i ettertid har jeg funnet ut at da han stilte opp dersom jeg slet med økonomien min var hans måte på å ha makt over meg, jeg skulle bare ønske at jeg hadde skjønt det for lenge siden. Hver eneste gang vi kom opp i en krangel så brukte han dette mot meg, at han bare var bra nok for meg når jeg trengte å låne penger, da jeg lånte penger av han så sa jeg alltid at jeg skulle betale tilbake, men da fikk jeg alltid til svar at det trengte jeg ikke å gjøre, jeg skulle skjønt det allerede da at han gjorde det for å ha makt over meg.



 

For 14 måneder siden så valgte jeg å skifte etternavnet mitt så jeg fikk moren min sitt etternavn, noe som dere kanskje blir å forstå ikke var så godt mottatt av han, han ble sur og begynte å komme med beskyldninger på mamma, at det var hun som hadde kontrollert meg og bestemt at jeg skulle ha navnet hennes. Men mamma viste det ikke hun heller at jeg ønsket å bytte etternavn til den dagen jeg satt meg på nettet og søkte opp hvordan jeg skulle gå fram med dette og om hva jeg skulle gjøre. Det var først da hun fikk vite om at jeg hadde et ønske om å skifte etternavn. Sannheten var det at jeg ikke lenger følte meg som datteren hans, han brydde seg ikke lenger, spesielt ikke etter at han fikk seg ny dame som hadde tre andre barn, da ble de mye viktigere enn oss igjen. Han våget å si at han var skuffet over meg fordi at jeg ikke gjorde ting på hans måte, fordi at jeg ikke kom på besøk hos han lengre. Men om det skal gå på akkurat det så er jeg like skuffet over han jeg også, jeg hadde bodd i samme leilighet i litt over 2 år og gjennom disse årene så hadde han til sammen vært halvannen time, av de 43800 timene jeg bodde der så hadde han bare tid til å være der i 90 minutter, jeg hadde vært mye mer hjem til han enn han var til meg, og det til tross for at han jobbet i Trondheim, han hadde fremdeles ikke noen tid å avse for å besøke datteren sin etter at han var ferdig på jobb før han skulle dra hjem igjen.

Diskusjonen jeg hadde med han da jeg skiftet etternavnet mitt gikk mest på at han satt å beskyldte mamma for at hun hadde manipulert meg til å bytte, og at mamma hadde skylden i at alt gikk feil for han, i følge han så hadde mamma motarbeidet han hele tiden fra den dagen hun flyttet fra han. Men det han ikke har skjønt er det at han har skyld i alt dette selv, mamma har ikke noe med dette å gjøre, det er jeg som har tatt valg for meg selv. Hodet mitt og hjernen min fungerer veldig bra til å tenke ut selv hva jeg ønsker. Sannheten er at jeg alltid har vært en mammajente, jeg trivdes best hos mamma, for hun behandlet oss rett, hun klarte å sette bort ting for å finne på noe med barna sine, mer enn hva faren min klarte. Han brukte den siste tiden som faren min med å slenge dritt om moren min og kalle henne for alt mulig, men det vil alltid være de siste ordene han kommer til å få si til meg, for nå er han slettet fra livet mitt og datteren min sitt liv. 

Jeg har vært så utrolig forbanna på han så altfor lenge at det har tatt over all energi, men jeg orker ikke lenger bruke min energi på han, han er ikke verdt det. Jeg har gått så lenge med sinne i meg at når jeg endelig klarer å slippe ut all sinne så føles det ut som det har blitt tatt vekk 100 tonn fra skuldrene mine. Jeg har funnet min teknikk på hvordan jeg skal få bort all sinne mot han og gå videre i livet. Hvis jeg noen ganger føler sinne komme er teppebankeren og noe å slå på veldig effektivt, spesielt siden ansiktet hans dukker opp i det jeg slår, det blir som å slå han uten å bli slått selv, da føler jeg meg bra igjen.

Jeg velger å kvitte meg med alle dårlige minner, mennesker som ikke er verdt å ha i livet og legge fortiden bak meg. Så derfor velger jeg nå å ta det første steget inn i en ny verden, min nye framtid uten personer som ødela livet mitt i fortiden, og velger heller å ta med meg personer som betyr noe for meg og som er verdt noe inn i livet mitt. Jeg går inn for å gjøre livet mitt til det bedre både for meg og datteren min, det viktigste i livet mitt nå er å gi henne den beste framtiden hun kan få. Jeg føler meg så mye bedre når jeg vet hva jeg ønsker å jobbe for å klare meg best mulig i verden.



 

 

GJØRE DET MAN LIKER

Jeg har alltid hatt en stor interesse i livet, en ting som har reddet meg i livet, noe jeg kunne rømme til når dagen føltes som et mareritt, jeg havnet i en liten boble der ingen kunne skade eller såre meg. Sang og musikk er min aller største interesse, jeg har alltid likt å synge, men jeg har aldri meldt meg inn i kor eller noe før, jeg taklet ikke det å møte andre mennesker, være i store folkemengde. Jeg var sjenert og syntes at det å være med mange ukjente var ukomfortabelt. Det eneste publikumet jeg har hatt i mange år er meg selv (og de som har vært i samme hus som meg).

Her hjemme så er det musikk på fra vi står opp om morgenen til vi går å legg oss på kvelden. Jeg synes det er gøy å få brukt stemmen min, her hjemme er det ingen som sier noe, at det er for høy musikk eller noe. Jeg kan synge så mye jeg vil uten at noen kan stoppe meg, datteren min bryr seg ikke hun heller, ikke så veldig rart det akkurat siden at hun har vært nødt til å høre musikk siden jeg gikk gravid med henne. Det vises den dag i dag, hun er glad i musikk hun også, for hun liker tydeligvis musikk hun også, hun liker all slags musikk, hun "synger" med hun også, i tillegg danser hun til musikken.



 

Mitt nyttårsforsett dette året var å bryte grenser, gjør ting bedre for meg og datteren min. Jeg orker ikke lengre gjemme meg for verden, jeg har gjemt selv for lenge. Jeg har allerede brutt noen grenser for meg selv, og meldt meg inn i kor, endelig etter så mange år som jeg har hatt lyst til å gjøre det, men jeg har aldri turt fordi at jeg følte meg ikke komfortabel rundt andre ukjente mennesker.

Det å melde meg inn i kor er det beste jeg kunne gjøre for meg selv, jeg er veldig glad for at jeg gjorde det nå. Jeg trives veldig godt i koret, jeg har det gøy når jeg er på korøvelse. Det er helt fantastiske mennesker som er der, det gjør det så mye enklere for meg å kunne klare å gjøre dette for meg selv, alt blir litt enklere når man trives og man føler seg velkommen til et sted. Jeg har blitt kjent med noen av dem og de er hyggelige mennesker. Jeg er jo en fulltidsmamma, så det er ikke så enkelt å gjøre noe for seg selv, bare være ungdom og gjøre noe annet enn å være mamma. Så det er godt å ha en kveld der jeg er for meg selv og kan gjøre noe jeg liker.

Når jeg er med dem på øvelsene tør jeg å være meg selv, eller det hjelper meg til å finne ut hvem jeg egentlig er. Jeg er annerledes når jeg er på korøvelse, jeg har aldri følt meg så bra rundt så mange ukjente før, jeg tør å tulle og tøyse mer, jeg lar meg selv ha det gøy for en gangs skyld. Jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort ting jeg liker å holde på med. jeg angrer ikke på at jeg meldte meg inn, hadde jeg ikke meldt meg inn ville jeg aldri ha møtt så mange hyggelige mennesker. Jeg føler meg mer i livet enn noen gang, musikk og datteren min får meg alltid i godt humør, spesielt de gangene når vi hører på musikk jeg og henne, når hun kikker opp på meg og smiler lurt mens hun står å tripper rundt på tærne og rister på rumpa. Hun nyter musikken og det vises på henne at musikk er til god hjelp på humøret, akkurat som det gjør for meg, har jeg en dårlig dag så setter jeg bare på musikk og dagen ser litt lysere ut da.



 

SELVSKADING



 

Jeg har sittet litt å lest om selvskading, ikke for moro skyld, men fordi at jeg har gjort dette selv. Når jeg satt å leste om dette var det noe som egentlig sjokkerte meg litt, for altså jeg viste at skjæring og skraping på huden var selvskading, for det er noe jeg holdt på med i noen år. Men det at man sulter seg selv var jeg ikke akkurat klar over var selvskading.

Når man holder på med selvskading er man fullt klar over at man påfører seg smerte, denne smerten går både på det psykiske og det fysiske. Den fysiske delen går jo ut på at man skjærer seg selv eller noe slikt, man ordner åpne sår på seg selv, det vises at man har holdt på med noe dårlig og forferdelig.

De som holder på med selvskading er som regel de som sliter med noe i hverdagen sin eller med selvbilde sitt, det kan sikkert høres litt dumt ut, men det å skjære seg selv, skrape opp huden eller å sulte seg selv gir den personen en viss kontroll på sitt eget liv. Man gjør dette for å skjule følelsene sine for andre, noen er kanskje litt åpne om dette, men noen velger å gjøre det i det skjulte.

Når jeg holdt på med dette så var jeg på en måte både åpen om det, men også litt hemmelighetsfull om det. For når jeg var på skolen og satt i time så satt jeg noen ganger å skrapte stygge ord om meg selv i huden med passeren, jeg orket ikke å tenke på hva andre mente om det, jeg tror ikke akkurat noen så det, de var så opptatte med det de gjorde, så da fikk jeg en stor mulighet for å gjøre dette. hvis jeg merket at noen så min retning latet jeg som regel at jeg tegnet i boka mi. Hjemme gjorde jeg ikke det synlig eller i nærheten av andre, jeg ventet til jeg satt alene, forskjellen på de gangene jeg gjorde det, enten det var hjemme eller på skolen var at hjemme hadde jeg tilgang på kjøkkenet og alt utstyr der. Da brukte jeg både kniv og alt det jeg kunne finne, mange av gangene så brukte jeg å ha salt ved siden av meg, for at jeg skulle kunne bokstaveligtalt strø salt i såret. Den smerten var helt forferdelig, men på en måte var denne smerten bedre enn all den smerten andre rundt meg ga meg.

Tre små ord som jeg husker at jeg skrapet inn i huden min var jeg vil dø, jeg orket ikke mere smerte verken fra meg selv eller andre, jeg hadde sikkert kunne sluttet med selvskadinga lenge før jeg faktisk gjorde det og sluttet å påføre meg selv smerte, men så lenge at andre gjorde det så måtte jeg fortsette, følte jeg selv da, for jo mer folk som såret meg jo mere såret jeg meg selv. Armene mine så ikke ut, jeg kunne virkelig se at jeg ikke hadde det bra når jeg så hva jeg hadde gjort mot meg selv, de var så fulle av sår, bare helt vanlige skjæremerker og ord som var skrapet inn, flere ganger var det mye blod som rant fra sårene, det var det aller beste den tiden. Der det var blod der ville det bli sårskorper, og det var mange som sa at hvis jeg pirket bort sårskorpen så ville det ta lenger tid før sårene ville gro, så jeg gjorde det hver gang og det tok lenger tid før de grodde.

Det å gå å sulte seg selv var en tortur, men det var vel også meningen at det skulle være, litt over 1 år holdt jeg på med dette. Jeg spiste ikke frokost, ikke lunsj og ikke kveldsmat, ikke spiste jeg så mye til middag heller, så jeg gikk egentlig konstant sulten, men det var meningen for min skyld, det ble jo lagt merke til, flere lærere spurte om jeg ikke skulle spise noe, gjentatte ganger fortalte jeg dem at jeg ikke var sulten, noe som var ren løgn. Men jeg orket ikke spise, jeg ville ikke spise, en sjelden gang kun for å slippe å bli spurt om det så tok jeg med meg noen gulrøtter som jeg knasket på i lunsjen, det var jo ikke nok, men det var alt jeg tok med fordi at jeg ikke ville spise.

For noen av de som holder på med selvskading er det ikke så veldig alvorlige tilfeller eller hva jeg nå skal kalle det, men for noen så kan selvskadingen være svært alvorlig. Jeg vet nøyaktig hva jeg snakker om, for jeg har vært på det stadiet der det har vært svært alvorlig. Da går det ikke bare ut på at man gjør det for å skade seg selv, men det blir forsøk på å komme seg vekk fra jorden, altså selvmord. Jeg begynte tidlig med å skulle vekk fra denne verden, jeg likte meg ikke her, jeg følte meg oversett og jeg hadde det vondt. Begynnelsen av tiden min med selvskading gikk det kun ut på å skade meg selv, men etter hvert så gikk det ut på å virkelig skade meg selv, og såre de som stod meg nærmest. Jeg ofret ikke de en eneste tanke når jeg holdt på med dette, jeg tenkte kun på meg selv, jeg var så psykisk og fysisk langt nede at jeg ikke ville eksistere lengre.

Jeg må innrømme det at det er vondt å tenke på at jeg i det hele tatt tenkte slik fra jeg gikk i 6.klassen og til 10.klassen, og alt det jeg har gjort i de årene er bare galskap, men jeg klarte å komme meg bort fra dette stadiet, jeg begynte endelig å føle meg sett av noen. Jeg hadde ingen bestevenn i barndommen eller ungdomstiden fra skolen eller noe slikt, jeg hadde noen bestevenner, men ikke på min alder, de jeg så på som bestevenner var da mammaen min og ekstratanten min, de så meg som person og de stilte opp for meg når jeg trengte noen å snakke med. Enda nå føler jeg at de er som bestevennene mine, men jeg har nå også fått meg noen bestevenner som er rundt min egen alder. Men jeg hadde ikke sittet her i dag hvis det ikke hadde vært for mamma og ekstra tanta mi, jeg er glad jeg har dem i livet mitt.



 

Mitt råd til dere som leser denne bloggen er at dere må se hverandre som likeverdige mennesker. Det er ingen som er perfekte i denne verden, men prøv å gjøre denne verden til et bedre sted å være. Det finnes mange der ute i verden som sitter alene hver eneste dag, en som ikke har en venn. Kanskje er du den som kan være redningen i livet deres. Mange blir stengt ute eller mobbet for utseende sitt, kroppsfasong, klærne deres, om de har sykdom, ja til og med hårfargen deres. Altså skjerpings folkens, det er ikke hvordan man ser ut på utsiden som teller, det er hvordan man er som person som teller. Ønsker du å være en mobber eller ønsker du å være et godt medmenneske som vil andre mennesker noe godt her i verden?

Vær et medmenneske, gi din støtte til noen som trenger det, gi en hjelpende hånd til den som trenger det. Forsøk å bli kjent med dem før du skal rakke ned på noen. Vær et forbilde for andre. Du kan redde liv med å vise omtanke.



Bilder lånt fra google

ALDRI MER ......

Jeg mener det virkelig når jeg sier aldri mer, det er ikke greit å skal ha det slik, ingen som fortjener å ha det, jeg kan ærlig innrømme det at jeg har tenkt at det er noen jeg virkelig kunne trengt å ha det slik, men jeg ønsker ikke at noen jeg er glad i og som betyr noe for meg skal ha det.

Folk skal aldri mer få dra meg ned uten en grunn til det, om jeg noen gang gjør noe som får andre ned på den måten jeg har blitt så er det til pass for dem, jeg orker ikke en gang å tenke på hvordan de vil ha det da, men jeg orker ikke å dra folk så langt ned at de sitter igjen med null selvbilde og kun snakker stygt om seg selv. Jeg har gjort det i mange år, men nå orker jeg ikke det lengre. Jeg har tenkt å komme meg videre i livet, jeg skal ha det bra med meg selv og jeg har ingen slags planer om å gjøre livet til noen andre så ille som jeg har hatt det.

Aldri mer skal jeg bedrive selvskading for noe som andre har gjort eller sagt til meg, jeg hatet å se meg selv i speilet, jeg hatet å gå med t-skjorte da jeg var på mitt aller verste. Da det var sommer og det var sol gikk jeg sjeldent i singlet eller t-skjorte fordi at jeg hadde latt de andre få snakke my dritt og slikt til meg slik at jeg så ned på meg selv. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle føle meg bedre, så det eneste jeg trodde var rett var om jeg bedrev selvskading. Det gjorde godt samtidig som det gjorde vondt, når jeg skadet meg selv så føltes det ikke så ille med det de andre sa til meg eller noe, da kjente jeg ikke smerten av å bli såra av andre, kun smerten som jeg selv pådro meg. Jeg var sjeldent med i gymtimer da vi hadde svømming egentlig, hadde alltid en unnskyldning for å få slippe, for å vær i basseng med åpne sår er ikke godt, det er det samme som å ta en håndfull med salt å strø det på såret. Flere ganger måtte jeg late som jeg hadde skadet hånda og måtte gå med bandasje for å skjule sårene. De gikk jo på det, så jeg var fornøyd jeg, ikke ble det noe spørsmål om det og ingen hadde en liten anelse om hva som foregikk.

Aldri mer skal jeg gjemme meg bort. Jeg har tidligere slitt med å komme meg ut blant folk, det var kun de gangene jeg måtte at jeg gikk ut døra for å være med andre, jeg var egentlig bare ut dersom det var skole, jeg orket ikke være med andre når jeg ikke måtte. Selv om det resulterte i at jeg ikke hadde noen venner så orket jeg ikke. Det var helt forferdelig å være ut blant andre. De gangene jeg var ute blant folk, var jeg uansett alene så da kunne jeg like godt være inne på rommet mitt.

Jeg klarer endelig å gjøre noe godt for meg selv, så nå vil jeg aldri mer la noen skade meg, verken folk rundt meg eller meg selv, jeg sluttet heldigvis å gjøre det mot meg selv for mange år siden, men det er folk rundt meg som fortsatt klarer å såre meg, men nå er det nok, jeg står opp for meg selv, enten de liker det eller ikke. De kan bli sur og forbanna så mye de vil for at jeg endelig tør å stå opp for meg selv, men det er nok med å være den svake personen som alle får rakke ned på og dra ned i bunnen av livet. Jeg var stille før, men aldri mer. Jeg skal klare å stille så mye sterkere nå. Jeg skal starte hele livet mitt på nytt og gi meg selv en sjanse i livet.

Er du villig til å gi noen en ny sjanse? Er du modig nok til å gjøre en forandring i livet ditt? Er du modig nok til å hjelpe noen som ikke har det bra? Tør du hjelpe noen som blir mobbet? Gjør deg selv og en annen person en tjeneste, vær medmenneskelig, hvis folk rundt deg at du bryr deg, hvis dem at du er glad i dem. Og ikke minst gjør alt du kan for å være en god venn, en god forelder, en god datter eller sønn, sørg for å ikke miste noen du er glad i, det er viktig å ha fantastiske mennesker rundt deg når du sliter og har det vondt, det er de som kan hjelpe deg mest. 



 

ET ENESTE ROT

Nå er det altså ikke snakk om leiligheten, leker som ligger strødd eller noe sånt, nei da det er nemlig hodet mitt det er blitt veldig mye rot i nå. Det har sine gode sider å begynne med terapi, men jeg vil ikke akkurat si at det kanskje er det gode når du sitter igjen med så mange tanker i hodet på en og samme tid.

Jeg sitter mye å tenker på hvordan jeg kan gjøre framtiden min og datteren min bedre, hva jeg kan gjøre for at det skal bli bra nok for oss. Jeg er ikke så stor kravende på hvordan jeg vil ha det, men jeg vil at framtiden skal være flott og at jeg har mulighet til å gjøre noe bra, både for oss og for andre.

Hodet mitt er også fylt opp med at jeg er nødt til å bli kvitt med alt som er negativt i livet mitt, alt av de gamle problemene, menneskene som har vært en negativ innflytelse eller hva jeg nå skal kalle det. Det vil få meg til å være mer sikker og ha gleden til alt mulig annet i livet. Mest fordi at jeg vil få det bedre med meg selv og glemme fortiden min.

Jeg går også ofte å tenker på spørsmål om hva jeg skal gjøre, hva som er rett og om jeg kommer til å klare det. Jeg har kun tenkt så mye negativt om meg selv og om hva jeg har holdt på med, at jeg ikke er god nok til å klare noe, at livet mitt handler om å gjøre alt galt. Jeg føler at ting tar så lang tid. Det eneste som går fort nå er tankene som går rundt og rundt, det flytter om på alt.

Hva er det som er så fantastisk med livet? Hvordan vil jeg klare meg i verden? Gjør jeg det rett? Er det et lurt valg? Dette er bare noen av spørsmålene jeg er nødt til å svare på selv, og dette er ikke en gang halvparten av spørsmålene jeg går å tenker på når jeg er alene. Men jeg orker ikke alltid å tenke på det, jeg vil heller bare slappe av, da er det godt å ha en veranda som er min egen. Eneste gangene jeg klarer å slappe av er når jeg hører på musikk, for da går alle tankene bort og jeg slipper å tenke. Så de gangene det er oppholdsvær så legger jeg meg ned å hører musikk og bare kikker opp på himmelen. Ingenting er bedre enn det, selv om det kan bli litt kjølig på kveldene da.



 

ET NÆRT FORHOLD ..... FØR

Jeg savner tiden da jeg og søsteren min stod hverandre nærme, vi hadde et godt søsterbånd før, men det har forandret seg nå og det er egentlig litt synd. Jeg har alltid sett opp til søsteren min, klesstilen hennes og slik. Vi hadde kvelder sammen der vi satt og så film, vi lagde middag sammen, dro på kino og vi var "frisør" for hverandre de gangene vi skulle farge hår og slikt.

Vi har nå mistet det søsterbåndet, nå er det faktisk slik at vi ikke kan være i samme rom uten at vi begynner å krangle med hverandre eller gjør hverandre sinte. Jeg liker ikke hvordan det har blitt, og jeg husker ikke lenger når og hvorfor det ble sånn. Men jeg vet at jeg savner søsteren min, den søsteren jeg hadde da jeg var barn og ungdom. Selv nå når vi ikke har den kontakten ser jeg opp til henne.

Jeg vet at jeg kan ha vært slem mot henne og ikke akkurat hatt en hyggelig tone når jeg har snakket med henne, og jeg angrer meg litt på at jeg har vært slem med henne. Jeg har kun en søster og det er litt vondt at jeg ikke lenger har den kontakten med henne lengre. Hun stiller opp for meg selv om jeg ikke har vært snill med henne, og det gir meg så dårlig samvittighet for at jeg har behandlet henne på den måten.

I fjor en gang så var jeg ekstremt bekymret for datteren min da temperaturen hennes var fryktelig lav, jeg klarte ikke å slappe av eller noe, hadde snakket med søsteren min for å høre om hun kanskje viste hva som kunne feile henne, når jeg snakket med henne på telefonen så klarte jeg ikke å slutte å skrike eller noe, for det var så forferdelig å sitte der helt alene om akkurat denne situasjonen, hun prøvde å berolige meg og den kvelden bestilte hun en flybillett for å komme å hjelpe meg, hun kom tidlig den morgenen og dro vel enten samme dag eller dagen etter, jeg husker ikke. Men selv om jeg og hun ikke hadde et godt søskenbånd så kom hun og hjalp meg og var sammen med oss. Jeg hadde ikke egentlig forventet det, men det var veldig hyggelig at hun gjorde det, jeg vet ikke om hun gjorde det for datteren min eller for meg, men det hjalp virkelig å ha henne der som støtte for det.

Jeg ønsker å få igjen den kontakten med søsteren min igjen, men vi er begge to litt for stae nå til å kunne klare å fikse opp i det. Men jeg vil ikke lenger være uvenner med søsteren min. Jeg har alltid og vil alltid være glad i søsteren min, selv hvor mye vi krangler. Hun har vært et forbilde for meg før, og hun er den beste søsteren jeg kan ha, og hun er den eneste søsteren jeg har, jeg vil ikke miste henne for alltid. Vi har kranglet og vært virkelig uvenner i så mange år nå, men jeg savner søsteren min mye. Vi er søsken og søsken kan krangle som hund og katter, vi gjorde det før å, men vi ble egentlig fort venner igjen, men ikke nå, jeg vil ha det sterke båndet vi hadde før, både for min, hennes og datteren min sin del, for jeg ønsker at datteren min skal få kjenne tanten sin, og at hun vil kunne ha et godt forhold til henne.






 

GODE OG DÅRLIGE DAGER

Alle sammen har sine dårlige og gode dager i livet. Noen ganger kan det hende at man har både en god og dårlig dag på samme dag, jeg har hatt det noen ganger. Det er ikke alltid lett å skulle holde følelsene i sjakk, man kan plutselig sitte der å smile og le i det ene øyeblikket og i det andre så sitter du der enten sint eller trist. Jeg har hatt mine gode og dårlige dager i den siste tiden. Følelsene har vært over alt i det siste, jeg har skreket en del, har vært glad, frustrert og sint.  Jeg har i det ene øyeblikket vært så glad og fornøyd, og i det neste så har jeg ikke klart å holde tårene tilbake og har skreket.

Når man har barn så skal man jo ikke akkurat sitte der og skrike foran barna sine, men noen ganger så klarer jeg ikke å holde igjen tårene foran henne, det er ikke akkurat noe jeg liker å gjøre. Jeg liker ikke at datteren min skal se meg skrike og ha det vondt, fordi at det er jeg som skal ta vare på henne og ikke at hun skal ta vare på meg. Det er ikke alltid at de gangene jeg skriker er fordi at jeg er lei meg, det er noen ganger at jeg skriker for at jeg er rørt, enten for noe datteren min har gjort eller at jeg har sett på en rørende serie eller film. Men det som er rørende å se er jo at hun ser på meg og kommer mot meg for å gi meg en klem eller at hun vil sitte i fanget til tårene har gitt seg, men det er ikke så lett å holde tilbake tårene når hun gjør dette da, for da blir jeg jo stolt over henne. Hun er bare snart 18 måneder og har så mye empati og viser så mye kjærlighet. Det synes jeg er så koselig.

Men det å være en alenemor kan gjøre noe med deg, for man har fått en dobbel rolle, for man gjør en jobb for to stykker, så da kan man fort bli sliten og at man kjenner på kroppen at man ikke har det helt topp egentlig. Men jeg angrer ikke på at jeg har blitt mamma, jeg elsker det å være mamma, og datteren min har endret livet mitt til det beste. Hadde jeg vært alene uten barn nå så hadde jeg nok ikke gått til terapi og vært ærlig med andre. Men nå er jeg jo mamma og jeg har innsett at jeg er nødt til å forandre meg til det gode. Men jeg har fortsatt mange av de dårlige dagene, men nå er det flere gode dager.

Før så var jeg sliten av alt sammen og det gjorde til at leiligheten min så ut som det hadde vært en tornado og jeg orket ikke en gang å bry meg, men det var den tida da de dårlige dagene kom. Nå når jeg har dårlige dager så ser det enda ut som tornadoen har vært innom, når de gode dagene kommer så føles det virkelig bra, fordi at leiligheten min ser mye bedre ut fordi at jeg har fått så mye energi at jeg orker å rydde og ordne i stand leiligheten.

Det jeg har funnet ut nå er at dårlige dager blir et rotete hjem og gode dager blir et ryddig og koselig hjem. Så jeg ønsker å jobbe videre på å få de gode dagene mere og mye oftere. For det gjør ting bedre for både meg og datteren min, jeg føler det på meg selv og henne at alt er så mye bedre når de gode dagene, hun blir mer rolig på mine gode dager og skal tulle og tøyse hele tiden, og på mine dårlige dager er hun urolig og skal bølle med meg, men det gjør meg ingenting, fordi at hun er egentlig litt søt der hun går og skal bølle, for jeg tror helt ærlig at hun skjønner at hun gjør nå galt. Men altså litt rot må man virkelig tåle da når man har barn.

 





 

FØRERKORT OG FRIHET !

Jeg har i flere år gått å tenkt på å skulle ta førerkortet å kjøpt meg bil, men det har jeg ikke kommet meg i gang med enda, jeg har ikke fått til å begynne med noe av det som skal til for å få det til. Jeg har vært så å si sjalu på vennene mine som har fått det til, mange av vennene mine har hatt lappen i noen år nå og de forteller meg om den friheten det er å kunne kjøre bil. Det er jo selvfølgelig dyrt å skulle ha bil, man må betale forsikring, bensin, bompenger og nødvendige utstyr, men man har virkelig den friheten man kan trenge noen ganger.

Jeg kjenner at det å skulle ha klart å tatt førerkortet og fått kjørt bil ville gjøre ting litt lettere og mindre stressfullt i hverdagen vår. Spesielt den tiden der vi bare har gått hjemme, jeg har vært avhengig av buss, tog og av andre sin hjelp. Jeg liker ikke å måtte være stresset over tiden, når man tar buss eller tog så er man nødt til å følge med klokka og slikt for å komme seg tidsnok for å rekke å komme seg hjem eller til et sted. Når man har barn kan det skje litt uventede ting som kan forsinke oss til ting, selv om man har planlagt hvordan det skal gå seg til så skjer det fort at det blir en forandring.

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt lappen da jeg var blitt 18 år, at jeg hadde spart nok penger selv for å kunne tatt det trafikale grunnkurset, tatt kjøretimer, teoriprøven og kjøpt meg bil, men det skjedde altså da ikke, jeg er helt elendig på å skulle spare, var det da og er det fremdeles. Men nå er jeg bare nødt til å gjøre noe med det, jeg er nødt til å spare penger, jeg er nødt til å klare teoriprøven, jeg er nødt til å klare å ta det førerkortet. Jeg vil ha en større frihet for meg og datteren min, jeg takler ikke alt det stresset for at vi skal rekke noe, jeg blir rett og slett dårlig og nervøs, ikke en bra kombinasjon til tider.

Om vi hadde hatt bil så har det vært så my enklere å dra bort på besøk til venner og familie, vi hadde kunnet gjort så mye mer,  uten å være avhengig av alt mulig, bare være avhengig av seg selv. Trenger ikke tenke på tiden, trenger ikke å stresse med noe når det skjer noe uventet før man klarer å komme seg ut døra og man kan gjøre det man vil og når man ønsker det.

Jeg og datteren min hadde fått det fint dersom jeg hadde hatt førerkortet, i stedet for å bare sitte hjemme eller vært bare ute i hagen eller en tur på butikken så hadde vi klart å komme oss ut på turer, enten det hadde vært bare en kjøretur, en skogstur, en bytur eller borte på besøk til venner og familie. Jeg ønsker å få den friheten så jeg skal fortsette med å gjøre alt jeg kan for å få det til, jeg kommer sikkert til å gi opp noen ganger i løpet av prosessen, men jeg vil klare det til slutt. Men målet mitt er at i løpet av 2017 så har jeg fått lappen, og har spart nok til å kjøpe meg bil.

Siden jeg fikk igjen på skatten i år så har jeg planer om å bruke de pengene til å komme meg i gang med målet om førerkortet, men må nok spare enda mere for å ha alt i boks, men jeg skal klare det, må bare tenke positivt på det og virkelig ha tro på meg selv, slik som noen av vennene mine har troen på at jeg vil klare det, er så flott med slike positive venner som sprer glede og positivitet rundt alle rundt seg.



 

DET BLIR BEDRE

Jeg hadde aldri i livet trodd at det var sånn livet mitt skulle starte, men man må være i stand til å kunne hjelpe seg selv for å gjør ting bedre enn det har vært, men jeg var ikke en gang i stand til å innse at det hadde blitt et stort problem eller at det var på tide å få skaffet hjelp og slikt. Jeg trodde at jeg kunne hjelpe meg selv for å få det bedre, jeg trodde at hvis jeg prøvde å forandre meg selv så kunne det bli bedre, men det er ikke så enkelt som det. De problemene du har vil følge deg så lenge du ikke spør om å få hjelp.

Da jeg gikk i 8.klasse var den første tiden jeg begynte å gå i terapi, jeg følte at det gikk jo litt bra, men jeg var ikke ordentlig klar for å sitte å snakke om vanskene jeg hadde. Så jeg følte at den tiden egentlig ble brukt til å bare ha en pause fra skolen, bort fra alle som jeg gikk på skole med, den lille bonusen var jo å ha noen å snakke med, men jeg diktet egentlig veldig mye av det jeg sa til terapeuten opp bare for å ha noe å snakke om.

Da jeg gikk i 9.klasse ble jeg med på noe som de kalte onsdagsklubben, det var da en liten gruppe med mennesker som hadde noe av de samme problemene som jeg gikk gjennom, vi møttes hver onsdag, vi hadde forskjellige aktiviteter for hver gang, noen ganger var det det jeg vil kalle for gruppesamtale, der vi snakker ut om problemene og om hvordan vi har det. Den beste aktiviteten vi var på vil jeg nesten si var go-kart og kick-boksing.

Da jeg begynte i 10.klassen følte jeg ikke helt at det hjalp så mye, så jeg tror at etter dette så sluttet jeg å være på den gruppa, eller så var det at de avsluttet gruppa, men hvert fall tok det slutt, men jeg var fortsatt ikke helt i orden, men det ble en liten pause med alt av terapi og sånn for en liten stund, men når man ikke har det bra så er det lurt å fortsette med å ha noen å snakke med, men en pause med terapi ble det, eneste grunnen til at det var litt trist var at det ikke ble noen timer der jeg kunne få slippe skolen.

Mot slutten av 10.klassen begynte jeg å gå til psykolog, starten på dette var veldig bra, for psykologen jeg skulle snakke med hadde kontor på Røros, så da slapp jeg mye av skoledagen, noe som passet meg helt perfekt. Hun var hyggelig og flink psykolog men jeg klarte ikke å snakke om det som virkelig plaget meg med henne heller, jeg snakket kun om det som bare plaget meg litt. Jeg snakket med henne rundt et halvt år før det også tok slutt, det var nesten litt trist, for endelig hadde jeg funnet noen som jeg kanskje ville klare å snakke ordentlig med, men jeg kunne ikke gjøre noe med at hun skulle flytte. Så etter at samtalene med henne sluttet, sluttet også jeg med å ha samtaler med noen, jeg ble igjen min egen samtalepartner, en som skulle ordne opp i ting, og gjøre det selv. Men det gjorde ikke noen ting bedre.

Etter å ha fått hjelp i nesten 4 år så ble noe litt lettere, men de største problemene mine var fortsatt der, jeg klarte ikke å endre på dette selv, så da ble det nye år der jeg sleit like mye som jeg gjorde før jeg fikk hjelp. Det ble noe annet da jeg flyttet for meg selv for å gå på skole, men noe ble nesten litt bedre, for det var ingen som kjente meg der jeg skulle gå på skole, eller hvert fall nesten ingen som kjente meg. Jeg kunne være meg selv på den måten jeg ønsket å være, og det var ingen som viste hvordan min fortid var eller noe. Men uansett hvor mye jeg ønsket å ha det bra skjedde det aldri, fordi at man ikke kan rømme fra problemene sine.

Igjen etter 12 år så snakker jeg med noen, men denne gangen føler jeg at det hjelper mye bedre, for denne gangen så tørr jeg å snakke om det som plager meg, men det er mest fordi at jeg har ei til å tenke på nå, for at datteren min skal ha det fint, så er jeg nødt til å gjøre en forandring med meg selv. Det vil da si for meg at jeg er nødt til å snakke med noen og fortelle sannheten. Det er problemer som har plaget meg lenge, men nå føler jeg at jeg orker å gjøre så mye mere. Jeg prøver å se ting mere positivt nå enn jeg gjorde før, jeg tørr å sette meg et mål og jobbe godt for å oppnå det. Nå så er det viktig for meg og for datteren min at jeg vil få ordnet opp i alt som har plaget meg.

På grunn av at jeg har prøvd å hjelpe meg selv, og ikke spørre om hjelp så har jeg hatt så lite energi til å gjøre noe. Men nå så føler jeg faktisk at jeg har litt mer energi enn jeg noen gang har hatt. Jeg ønsker å gjøre så mye mere nå, jeg tørr å gjøre så mye mer, bryter mine egne grenser som jeg aldri ville gjort dersom jeg fortsatt var den samme jenta jeg var på barneskolen, ungdomsskolen og videregående skolen. Jeg føler meg endelig etter mange år bedre enn noen gang. Det føles godt å kunne ha den følelsen av at ting kan ordne seg, litt etter litt. Det vil ta tid, men til slutt så vil det bli så my bedre. Jeg har begynt å sett lyset i den andre siden av tunnelen, jeg kan si det at jeg gleder meg til å komme meg ut av den mørke tunnelen, og at mine mørke skyer er bort og at jeg kan begynne ordentlig på nytt.

 





 

OM FORTIDEN

Jeg har aldri vært fornøyd med meg selv, verken utseendemessig eller psykisk, begge disse faktorene har gitt meg så dårlig selvtillit, jeg ser ned på meg selv, jeg har egentlig aldri nå fint å si om meg selv, jeg rakker ned på meg selv og graver meg bare mer og mer ned til bunnen. Jeg har møtt bunnen av livet så mange ganger at det nesten er et mirakel at jeg sitter i livet nå i dag. Jeg føler at jeg har ikke hatt den letteste fortiden, det har vært så mye vonde hendelser, mye skuffelser og egentlig bare mye av det negative som finnes i denne verden. 


For meg så har dette vært svært energikrevende, jeg har vært så mye tappet for energi at jeg orket ikke å gjøre noe som helst. Jeg orket ikke å møte andre folk, ville bare være for meg selv og gjøre ting som passet meg der og da, det var mange ganger at jeg løy for foreldrene mine å sa at jeg var dårlig og ikke var i form til å dra på skolen, fordi at jeg ikke var verken psykisk eller fysisk frisk nok til å møte andre. I noen tilfeller ble jeg hørt på og fikk være hjemme fra skolen, fikk beskjed om å da holde meg på rommet den dagen og bare komme ned når jeg måtte. Andre ganger så ble jeg ikke hørt på i det hele tatt og ble tvinga til å dra på skolen, disse dagene ble de aller verste. Jeg var ikke fornøyd med noen de dagene jeg ble fortalt at jeg måtte dra på skolen. Da jeg var på skolen var jeg alltid alene, jeg hadde ingen venner på barneskolen og heller ikke noen da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke noe til felles med noen av dem jeg gikk i klasse med, noe som gjorde at de ikke hadde noe interesse for å være venn med meg. 


Jeg har aldri følt at jeg har hatt et ordentlig hjem, mitt hjem har egentlig vært en stor bag fylt med klær og alt nødvendig for en uke her og en uke der. Foreldrene mine bodde rundt 3 km unna hverandre noe som gikk seg til at vi da kunne ha to hjem, et hos henne og et hos han, den første tiden gikk dette greit for all del, men det ble bare mer og mer slitsomt for hver gang, jeg bodde til slutt i en bag, jeg orket ikke å sette klærne mine eller noe sånt i skap og slikt for etter en uke så måtte det bli pakket ned på nytt og dra med seg denne bagen på bussen og på skolen, også komme til mitt andre hjem. Å ha et fast hjem var ikke en mulighet akkurat, med mindre jeg tok det rette valget for den ene av dem, så lenge det ikke gikk i favør for denne personen ville det bli en sak ut av det. Jeg viste hvor jeg ville bo, hvor jeg ville få det best, hvor jeg følte meg som ordentlig hjem, men dette var da ikke en mulighet, selv hvor mye jeg prøvde å snakke om det så ble det da nedstemt. Jeg ble ikke hørt på eller noe. I flere år måtte jeg bo i denne bagen, den ble til slutt veldig slitt, ødelagt av all bagasjen som ble tatt med for hver uke. Egentlig ikke så veldig rart at denne bagen ble slitt og hullet når den var full av bagasje i over 280 uker til sammen. 


Sommeren 2006, ble det endelig en forandring, både litt på godt og på vondt. Mitt ønske va alltid å ha et fast hjem, finne ro en plass, jeg ville bo hos min mor, for det var der jeg følte meg mest hjemme, jeg hadde bedre kontakt med henne enn med faren min, for hun var mer til stedet og hun hørte på den jeg ønsket og det jeg sa til henne. Men altså sommeren 2006 så fikk jeg en telefon fra min far der han fortalte meg at hvis jeg ønsket å bo hjemme hos moren min så var jeg ikke lenger ønsket å se i gårdsplassen hans, han kastet meg rett og slett ut derfra, på en måte så var det litt godt det, for da hadde jeg endelig et fast hjem, jeg kunne pakke ut av bagen min, kjenne på litt mer stabilitet og føle meg litt mer fri på en måte. Jeg trengte ikke lenger bo i en bag, men på en annen måte følte jeg meg sviktet av min egen far. Bare fordi at jeg ikke valgte å bo hjem til han så er det jo ikke akkurat en god nok grunn til å kaste meg ut akkurat. På 1.nyttårsdag var den aller første gangen på 6 måneder at jeg fikk sette foten min i hans hus, den dagen var merkelig og jeg følte meg ikke komfortabel i det hele tatt der lengre, jeg følte meg ikke som hjemme lengre, jeg ble egentlig bare en gjest der for en god stund. Jeg følte aldri at det noen gang ville bli hjemme mitt igjen, jeg følte meg som en gjest for hver gang, heldigvis så var det kun noen helger at jeg skulle dit og ikke annenhver uke som før, men det tok ikke lange tiden før han på nytt krevde at jeg skulle bo i en bag, jeg var jo blitt eldre og hadde litt mere rett til å velge for meg selv når det kom til bosituasjonen, men for han så hadde jeg ikke det, så jeg måtte igjen bare føye meg etter hvordan han ønsket at det skulle være. 


Den tiden da det begynte igjen var det da tid for ungdomsskolen, nye mennesker man skulle bli kjent med å kanskje få noen venner, feilet også disse tre årene, fortsatt ingen venner og fortsatt helt alene. Eneste gangene de i klassen så meg var hvis jeg hadde noe godt, jeg ble brukt som en snacks automat egentlig, men når jeg ikke hadde noe var jeg glemt igjen. Jeg følte meg bare verre og verre for hver gang, helt ærlig så skjønte jeg ikke at jeg ble brukt med det første, det tok meg noen måneder før jeg fant ut at jeg ble brukt av de andre. Mye av tiden som skulle gå til skole ble brukt til så mye annet, en liten dagbok om bare negative ting om meg selv og mye annet. Jeg brukte mye av tiden av å sitte alene. De gangene jeg trodde at jeg hadde fått venner ble jeg litt mer positiv til meg selv, men når det viste seg at de kun ble venner med meg for å få ordnet med litt dramatikk, for å bare kunne bli uvenner med meg og få meg mer upopulær eller hva det nå skulle være godt for, havnet jeg raskt nede på bunnen av alt igjen. Jeg tenkte flere ganger at jeg ble skapt i denne verden for at folk skulle få det godt med seg selv og for at alle skulle få meg ned på bunnen av alt, og det var jeg helt sikker på i flere år, selv i dag har det falt meg en tanke om det, men nå er det ingen som får lov til det. 


Jeg har nådd bunnen av livet flere ganger i 12 år, jeg har latt andre få tråkke på meg, sagt hva de ville om meg og latt de få gjøre meg til en ødelagt person, med utrolig dårlig psykisk helse. Men nå er jeg klar for en forandring på dette. Jeg har en helt utrolig og fantastisk datter som er den viktigste personen i livet mitt, familie som jeg er glad i og som støtter meg, gode venner som jeg er så utrolig glad i, både de nye og de gamle. Det er spesielt en venn som har gitt meg så mye i livet, har gitt meg gleden i å se ting mer positivt, gitt meg det lille dytte som har fått meg til å innse så mye, jeg har fått mere gnist i å gjøre en forandring for meg selv. Jeg har turt å gjøre noe utenfor komfortsonen min flere ganger. Jeg tørr å gjøre så mye mer nå, jeg har fått igjen gnisten og energi til å gjøre mer ting som er positivt. Jeg er så glad for at jeg har møtt så fantastisk person som er så positiv og som sprer den positiviteten rundt seg ❤ Jeg ser nå litt mere lyst mot framtiden min, takket være de fantastiske menneskene jeg har i livet ❤

 




 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits