hits

FINNE KJRLIGHETEN IGJEN

Jeg er som de fleste her i verden og nsker finne sin kjrlighet, en man kan dele livet sitt med og ha det fint med, leter etter finne snn type kjrlighet, men det er ikke den typen kjrlighet jeg nsker snakke om akkurat n, for nr den tid kommer s kommer den, men det kan aldri bli ordentlig bra, dersom jeg ikke finner tilbake til kjrligheten til meg selv. Jeg har ftt hre s mye stygt min vei at jeg har trodd p det i s lang tid, at det er jeg selv som har blitt min egen blle, jeg hater meg selv spass mye at nr noen i det hele tatt prver fortelle meg noe positivt med meg s hrer jeg ikke skikkelig etter, for jeg klarer ikke se noe positivt med meg selv lenger, s hvorfor skal jeg tro p det andre har si? 

Jeg fler at jeg blir rrt nr noen forteller meg noe fint om meg, men det er bare der og da at jeg fler det og er rett tilbake til g inn i meg selv igjen og begynner snakke stygt igjen, hvordan kan et menneske ha s mye hat til seg selv, det lurer jeg virkelig p, jeg har lyst like og elske meg selv igjen, men jeg husker faktisk ikke sist jeg likte meg selv, jeg har alltid ett eller annet p lager nr det kommer til det negative om meg selv, men jeg klarer ikke finne noe positivt om meg lenger. 

Det er s mye jeg nsker forandre med meg selv, mye jeg har lyst kvitte meg med og komme meg videre i livet, det er altfor mye bagasje jeg har med meg til at jeg kan klare bli glad i meg selv igjen. Mye hat som m bort fr jeg klarer og f kjrligheten tilbake. Akkurat n i livet har jeg en stor kjrlighet og det er datteren min, hun klarer jeg finne s mye positivt i, s noe rett m jeg ha klart gjort i livet, nr hun allerede har blitt ett fantastisk menneske. Hun gir meg styrke til ville fortsette, og mitt ml er at jeg skal klare gi like mye kjrlighet til meg selv, som jeg klarer gi til henne, prve kom meg p en mer positiv side av meg selv. 

Jeg fortjener veldig f fle kjrligheten i meg selv igjen, noen ganger trenger jeg bare ett spark bak for komme meg i gang, og akkurat n fler jeg at jeg har ftt passelig spark bak for f satt igang med finne tilbake til meg selv. For tiden s er jeg ikke i jobb, med hjelp av legen og terapeuten min, s har det heller blitt satt igang et prosjekt med f tilbake min psykiske helse til det bedre, jobbe mot ting som jeg har slitt med og som jeg sliter med, jeg har en lang vei g. Men jeg er n villig til g den lange veien, jeg er kun 23 r og har et langt liv igjen foran meg, og jeg kan ikke g rundt slik fram til den dagen jeg dr, jeg vil ha det bra igjen og jeg fortjener det p det sterkeste, det samme gjr datteren min, hun fortjener ikke ha en mor som kun sitter ser ned p seg selv eller som bare syns synd p seg selv, jeg fortjener heller ikke det lenger, det vil ikke gi meg noe i lengden skal jeg sitte slik som jeg gjr. 

S n er det blitt slik at fra mandag til torsdag s er det alltid noe som kommer til skje for meg slik at jeg kan f jobbe meg framover til det bedre, det er psykolog-dager, terapi-dager, legetimer, en dag for uka sammen med en person, og to dager der jeg er for jobbe med meg selv med vre ute blant andre mennesker, jobbe mot angsten for vre med ukjente, men ogs for f brukt kreativiteten min til lage noe. Det er litt godt at det er s mange ting som skjer, det kan bli slitsomt av og til, men det fles godt at jeg kan prve endre livet mitt fra det verre til det bedre. 

Jeg er rett og slett lei av hate meg selv, det drar bort s mye energi p det, og hate meg selv er vondt, s jeg nsker n jobbe mer og mer for vinne tilbake kjrligheten for meg selv som forsvant fra meg for s mange r siden, alle fortjener kjrlighet her i verden, jeg lever ogs i denne verden, s det vil ogs si at jeg ogs fortjener kjrlighet, bde fra andre, men mest av alt av meg selv, for ingen kan bli glad i meg, hvis jeg hater meg selv, s n skal det jobbes godt med meg selv for at jeg skal elske meg selv, m bare prve finne ut om det finnes noe bra med meg selv n. Kanskje jeg en vakker dag ser det de andre ser, men for tiden s er det blankt. 

 

IKKE GOD NOK

Uansett hvilken alder man er i kan man f slengt det i ansiktet at -Du er ikke god nok-, noe som er veldig vondt  f hre om seg selv, det finnes sikkert noen som takler hre det, men det er fordi at de rett og slett ikke bryr seg hva andre mener om dem, men det finnes ogs de som fr det enda verre med seg selv av f hre det. Jeg tror ikke at alle sammen tenker seg helt om fr de sier det til noen, eller faktisk tenker hvordan et annet menneske fler seg nr man blir merket som -Ikke god nok-, jeg kan fortelle deg her og n at den personen fr det helt for jvlig med seg selv(for si det p den SNILLE mten). 

I flere r har jeg ftt hre at jeg ikke er bra nok, jeg skal ikke henge ut noen n, men mye har jeg ftt at jeg ikke er bra nok i, men det bli merket som ikke vr god nok som mamma, det tror jeg er det verste jeg har blitt merket som. Jeg har sagt tidligere at jeg har vrt mye nede i det man kanskje kan kalle for kjelleren i seg selv, og at jeg ofte har mttet klatre meg opp mot toppen, men f hre at jeg ikke er god nok som mamma, dytter meg rett ned i kjelleren igjen. Jeg er igjen ndt til klatre opp den trappa, opp mot toppen og faktisk fle meg p topp igjen, nr jeg endelig fler at jeg kommer mot toppen, s er det alltid noen som klarer dytte meg rett ned igjen. 

Jeg har en liten flelse p at jeg aldri skal f vre lykkelig, fortjener ikke jeg fle p det vre lykkelig? Jeg prver mitt aller beste p gjre hva jeg fler er godt nok for meg, slik at datteren min har det 100 ganga bedre i livet. Men hvordan skal jeg klare gjre ting godt nok nr andre ikke har tillit til at jeg gjr det jeg m for komme meg opp igjen, at jeg er den som faktisk er ndt til jobbe med meg selv dag inn og dag ut, for komme meg opp den trappa de har dyttet meg ned, det hadde ikke vrt vanskelig hvis jeg bare hadde falt ned 2 til 4 trinn ned den trappa, men jeg faller ned hele trappa og m jobbe meg opp hvert eneste trappetrinn, og i min mentale trapp er det mange trinn og komme meg opp igjen er veldig hardt arbeid. 

Tenk deg at din mentale trapp har 50 trinn, du str p det nederste trinnet etter ha falt ned hele trappa igjen, du skal jobbe deg oppover trinn for trinn. Du gjr noe du er virkelig stolt over, har ikke noe si hva du har gjort, men det er noe som gleder deg og som du fler er godt nok, du gr opp til det andre trinnet og leter etter et nytt ml oppn for fle deg bedre igjen, du klarer det p nytt og p nytt og er n kommet halvveis i trappa, s fr du slengt en drlig kommentar eller fr hre hva andre mener om deg som virkelig srer deg, og du faller ned igjen og ikke bare noen trinn, men hele veien ned til bunnen av trappa igjen, du m begynne klatre igjen. N forestill deg at du n m begynne p nytt igjen for sikkert den 100 gangen eller kanskje mer, hvordan fler du deg da? Har du flelsen av at du faktisk ikke er god nok, eller hva fler du virkelig? Klarer du sette ord p det du? 

Jeg har vrt ofte ned p bunnen av den mentale trappen min, men vet du hva? Jeg har kjempet meg opp den s mange ganger ogs, uansett hvor mange ganger jeg har falt, s har jeg klatret opp igjen. Jeg er tidlig i 20 rs alderen, og jeg har vrt gjennom mye, litt godt men mye vondt. Jeg gr tenker litt p hvorfor var det nettopp jeg som skulle g gjennom et slikt liv? Hvorfor skal ikke jeg f fle den lykken i livet? 

Min strste lykke i livet mitt var nr jeg ble mamma til mest nydeligste jente, da jeg fikk holde henne og se det nydelige ansiktet hennes for frste gang, det var min lykkeligste dag noen sinne. S nr noen sitter forteller meg at hun ville sikkert hatt et bedre liv hvis hun bodde hos en annen familie og kom bort fra meg, s srer det meg veldig mye. Jeg gjr mitt aller beste for at hun skal f et bra liv, men jeg kan ikke la henne f gjre absolutt alt hun vil, hun m ha grenser, men nr jeg setter grenser for henne, men nr jeg sier nei til henne er det alltid en annen som sier ja, selv om de stod rett ved siden av og hrte at jeg sa nei klart tydelig, det er jeg som er mamma til henne og det er jeg som bestemmer hva hun har lov til eller ikke, det m de bare finne seg i, har de problemer med det, kan de bare prve ta fra meg datteren min, men da vil de aldri se meg igjen, datteren min gir meg stor grunn til ville leve, jeg har flere grunner til at jeg vil leve, som venner og familie, men datteren min er den strste grunnen, selv hvor mye hun velger skal motsi meg og provosere, og hvor mye diskusjoner hun velger ha med meg. 

Jeg elsker vre mamma, selv om jeg blir sliten, men hva s, det var jeg selv som valgte bli mamma, jeg som valgte bli alenemor nr jeg endelig flte meg sterk nok til st alene om omsorgen for henne, sterk nok til vite at folk ikke skal f delegge meg med stygge kommentarer, eller st kalle meg for en tabbe, komme meg bort fra noen som heller nsket dytte meg ned enn hjelpe meg opp (alts mentalt, ikke bokstavelig). Jeg vet at jeg er ikke perfekt, men jeg gjr mitt beste for vre god nok, kanskje mener folk jeg ikke er god nok, men vet du hva? Til h****** med det, jeg trenger ikke vre god nok for alle sammen, s lenge jeg er god nok for de som betyr noe s er det greit, og om noen som betyr noe ogs mener at jeg ikke er god nok s er det deres problem, s lenge datteren min er i livet mitt og at hun mener jeg er god nok s kan det bare vre med alle andre. Datteren min er det som virkelig betyr mest for meg. Hun vet jeg er glad i henne, og samtalene vi har p kveldene fr hun legger seg er det som hjelper meg litt p veien opp. 

 

(venstre bilde tatt nylig, hyre bilde tatt april 2015) ♥ 



 

UT I DET FRI

Jeg er vel ikke kjent for vre friluftsmenneske, men nr jeg er mamma til ei s aktiv jente som jeg er, og nr hun elsker det vre ute s er det dumt av meg ikke klare gi henne det, fordi at hun vil ha det s mye bedre hun, men ogs jeg hvis og nr jeg kommer meg ut, men jeg mangler den motivasjonen og energien til holde flge med henne. Det er vel faktisk fordi at jeg fremdeles sitter med s mye irritasjon, frustrasjon, sinne, sorg og bitterhet. Jeg er som vanligvis til terapeuten 2 ganger i mneden, og det er s godt prate ut om det som plager meg, for jeg kjenner at det hjelper, det letter litt p kropp og sjel, men det ligger fremdeles noe p toppen av alt. 

Jeg skulle nske at alt dette ville forsvinne for godt, jeg vil ha fortiden min bort for godt og heller vre i ntid og tenke videre p framtid, men fortiden min fler jeg er for vond og vanskelig at det tar nok en stund fr det forsvinner. Jeg nsker gjre det aller beste for meg selv, ta vare p meg selv og vise verden hvem den virkelige Hedvig Eriksen er, men hun ligger for godt skjult inn under all smerten og all den dritten fra fortiden. Hvordan skal jeg klare komme meg ut i det fri og virkelig nyte verden, nyte livet og elske livet mitt? 

Jeg har gtt hjemme (snakker mye med meg selv, og datteren min, ser ikke riktig klokt ut, men det hjelper p humret, spesielt samtalene med lille jenta mi) og prvd finne ting som kan hjelpe meg videre, men jeg er helt blank p hva jeg skal gjre, noen ideer som har kommet til meg via veldig sr humor, er g i anskaffelse av boksesekk, for sl i fra meg p noen andre ting enn den stakkars hodeputa mi (hihi), planen for det var jo at jeg skulle ordne med bilder av det som irriterte meg mest og sl fram til bildet var helt delagt og til jeg kjente at alt det jeg flte var bort, men jeg har ikke akkurat plass til det her hjemme (litt trist). 

Det jeg ogs kanskje hadde sett for meg var at jeg skulle ut av komfort sonen min og gjre det som skremmer meg mest, men det er mye som skremmer meg, s jeg vet ikke hva strste frykten egentlig er, for hvis jeg klarer gjennomfre min strste frykt, s kan jeg virkelig klare komme meg gjennom det meste, ogs gjennom smerten fra fortiden som ligger skjrer konstant i hodet p meg. 

Den andre ideen var vel egentlig st ut i det fri, kjenne vindpust i ansiktet, forhpentlig solskinn og ikke sn eller regn (m vre en fin dag spr du meg), musikk i rene og bare slippe alt ut, rope det hyeste jeg klarer fram til jeg er uten stemme og til alt er borte, men jeg har nok mttet vre der alene, hadde ikke klart det om noen var der, men stemmen hadde forsvunnet fort og det hadde nok bare tatt noen timer. Det er kanskje mulig at det skrike det ut og sl det ifra meg er lsningen p problemet mitt for komme meg videre.

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke skal slutte med terapisamtalene mine med terapeuten, for det hjelper meg s godt p veien, det er vel egentlig lenge siden jeg hadde det s bra som jeg har det n. Jeg er fremdeles ikke p mitt beste, men jeg fler jeg nrmer meg mlet for meg selv, jeg vil mot ml og jeg vil vinne. Jeg har ikke tenkt tape lengre, det er min tur til ha det fint, og det er p tide at jeg lever det livet jeg nsker, jeg trenger bare et stort spark bak, for komme meg i riktig retning. 

 

Det her er vel kanskje en bra plass rope ut kanskje ♥ 



 

ET STED BO

Himmel og hav sier jeg bare, det er egentlig litt rart tenke p, jeg har flyttet litt i mitt liv, meste parten av tiden har jeg vel kanskje bodd i Trondheim by, jeg vet ikke hvor gammel jeg var nr vi frst flyttet til Trondheim, men mulig jeg kanskje var rundt 3-5 rs alderen, lillebroren min var hvert fall fdt da, s mulig 3-4 rs alderen, s flyttet vi fra Trondheim by og til Soknedal, noe som er for meg: det aller strste hullet i verden, da jeg var halvveis i 3.klassen og der bodde jeg til jeg valgte g i min storessters fotspor og flytte tilbake til Trondheim, nr jeg skulle begynne 2. ret p videregende. 

Det beste valget jeg kunne tatt, spr du meg, der bodde jeg til oktober 2015, s det ble jo 4 r til der, s til sammen s har jeg bodd i Trondheim i rundt 9 r tror jeg. Det er vel ikke akkurat en stor hemmelighet at jeg ikke trivdes bo i Soknedal, jeg hatet bo der, den verste plassen jeg kunne bo p og gledet meg s mye til at jeg kunne flytte derfra og aldri flytte tilbake dit, det skal et stort mirakel for at jeg noen gang skal flytte dit igjen, og for vre veldig dramaqueen og gjerrig, s skulle det sttt et nedbetalt hus til meg der, og en sjekk p 10 millioner, s mye hatet jeg virkelig den plassen der, jeg kan dra dit for beske tanta mi og sskenbarna mine og farmor, men de er de eneste grunnene til at jeg i det hele tatt setter mine ftter p den plassen. 

Mens jeg bodde i Trondheim og etter at jeg fikk Sara s prvde jo mamma og f meg til flytte til Oppdal, for at vi skulle bo nrmere hverandre, s hun kunne f mer tid sammen med Sara, noe som jeg prvde se bort fra, jeg trivdes jo bo i byen, men jeg s at jo eldre Sara ble jo vanskeligere ble det, jeg slet meg ut rett og slett fordi at jeg ikke hadde noen lene meg p for hjelp mens jeg bodde der, og jeg kunne ikke akkurat be mamma om komme til Trondheim for hver gang jeg ble sliten og trengte hjelp. Jeg var alenemor, uten familie i nrheten, s jeg mtte tenke meg litt om p akkurat det temaet. Etter grundig tenking, litt pushing (aka mamma, beklager skylden mamma :p) og en for og mot liste (sikkert teit med for og mot liste, men det hjalp), husker ikke lenger hva det var jeg skrev p listen min for flytte hit til Oppdal, men jeg er glad jeg flyttet hit.

Nr jeg frst hadde flyttet hit savnet jeg Trondheim, men akkurat n s er det ikke s ille ha flytta hit, n har jeg bodd her siden oktober 2015, s litt over et r, allerede s sitt jeg her med tanka om at det skal virkelig et mirakel til for at jeg blir flytte herfra, jeg har blitt kjent med s mange fantastiske og hyggelige menneska her p Oppdal, jeg har vrt med i et kor her p Oppdal i litt over 1 r. Jeg fler at dette er en fin plass skal bo en stund og det er jo forsvidt barnevennlig her ogs da, noe jeg m tenke p som mor. Helt rlig s trodde jeg at det bare ville vre noen r her fram til jeg hadde ftt kommet meg p beina igjen (om det ga s mye mening, hihi), men n s kunne jeg vel sitte her se for meg bo her en stund. Det er bare noen sm ting som mangler for f dette til bli det perfekte liv for meg og min vakreste datter. Forhpentligvis s blir det ordne seg for oss, jeg m bare ikke miste hpet eller motet til fortsette, min motivasjon er mitt eget liv, min datter og skape den perfekte framtid. 



No bor vi p OPPDAL - S KLART ♥ litt gy m man ha det, s vi kaste litt sn og stein i vannet, sprs litt p hva som er til stede der og da (haha)
 

STILLHETEN

Har du noen gang lagt merke til at nr du sitter helt alene, uten musikk eller noe som helst p, s kommer tanke susende rett i hodet p deg? Du hrer absolutt alt sammen, susing i hodet, du hrer nesten at hret ditt vokser 1 millimeter hver andre time (bare for og overdrive noe sykt alts :P), hrer klokka tikker besatt, alt sammen blir s forsterket nr man sitter mutters alene, og tankene som suser inne i hodet er s mye. Alt fra samtaler man har med venner, hva man har gjort i lpet av dagen, hvordan skal man komme seg gjennom dagen, har man husket gjort alt osv, du skjnner sikkert tegninga. Alle tankene lager en fest i hodet p deg, nr man er alene, det man sitter igjen med er en mega stor hodepine man virkelig skulle nske man ble kvitt. 

Men igjen s er det jeg selv som har valgt mtte sitte hjemme p kveldene, jeg valgte selv bli mor, jeg angrer ikke p at jeg ble mor, for jeg har selskap i henne hver eneste dag, det er bare det at nr hun legger seg s sitter jeg her helt alene, alene med alle tusen tanker lurer p om jeg har gjort alt jeg kan denne dagen, har jeg gjort noe galt, har jeg glemt noe, husket jeg gjre ditt og har jeg husket gjre datt osv, du skjnner vel sikkert tegninga n igjen kan jeg tenke meg. 

Skulle bare visst hva som foregikk i dette hodet alts, det er litt for mye spr du meg, man skulle nesten tru at nr man hadde s mange tanker og til tider s mange kjedelige tanker s skulle det gjre noen utslitt og trtt, men nei da, her sitter man lysvken fr egentlig bare flere tanker. Jeg blir til tider lei av alle tankene som gr i hodet p meg, jeg skulle nske at jeg klarte bare sl av hodet og ikke ha noen tanker i det hele tatt, men den bruksanvisningen m tydeligvis kommet bort for min den alts.

Stillheten i leiligheten p kveldene er nesten litt ille, sitte alene er nesten litt farlig spr du meg, hvert fall nr man sitter der tenker p alt sammen, bde fortid, ntid og framtid, og ikke minst s blir man kanskje litt gal ogs, ikke at det er noe forandring for meg der. Jeg fler at jeg er spr, sitter snakker med meg selv, til tider kanskje den beste samtalepartneren en person kan ha er seg selv, men det begynner kanskje bli litt ille nr man sitter ha latterkrampe av sin egen gale og teite humor, kanskje ikke s rart at man sitter alene egentlig nr jeg tenker over det n. det er vel kanskje for det beste vre alene, det er nok med at jeg fler det selv enn at andre skal se hvor gal jeg kan bli. 

No og da s har jeg jo venner p besk, heldigvis noen som faktisk vet hvor gal jeg kan bli, men alts, det er folk som ikke kjenner den virkelige meg, det er mange som kun kjenner den rolige og sjenerte jenta jeg alltid har gitt meg ut for vre, litt rolig og sjenert er jeg jo enda, det er jo ingen som forandrer seg over natta, men jeg tr prve litt mer n, tr "sl ut hret" hvis man kan si det. Jeg har sett nye sider med meg selv, jeg vet ikke om jeg er glad for det, eller om jeg er litt skremt over at jeg i det hele tatt er slik. Jeg er egentlig ikke s veldig redd for dumme meg ut, men det er det nok noen som har lagt merke til. Men tilbake til stillheten igjen da, det er ingen som snakker, jeg lager ikke s mye brk, men det finnes jo lyder her ogs, kan hre meg selv tenke, og i mange tilfeller er ikke det en bra ting. 

Noen ganger er stillheten litt god, men det er en veldig sjelden gang, for klarer slappe av, noen ganger alts, men det tar ikke lange tiden fr den teite humoren er tilbake og tankene slr inn, en etter en, den ene rarere enn den andre, sprsml etter sprsml, noen jeg selv kan svare p og andre jeg bare er ndt til la g uten noen svar, noen jeg aldri vil f svar p, men pytt sann, jeg har bde et spennende og kjedelig liv p kvelden, det er vel bare jeg selv som stopper meg p en mte, jeg har havnet i en rutine tror jeg, m vel jobbe med komme meg bort fra rutinen lage det mest moro som jeg klarer, hvis ikke s har jeg en veldig god, men gal samtalepartner som gir de mest "fantastiske" rdene, nemlig meg selv, jeg kjenner meg best s kanskje det er hjelp i rdene til meg selv, men har mine sterke tvil "knis knis" 

 



 

VIL DET BLI ... ??

En tanke som slo meg i min verste tid var "vil det bli bedre for alle dersom jeg ikke var her p jorden", for meg s vet jeg at det ville hvert fall blitt bedre for meg at jeg ikke lenger var her, jeg hadde det ikke n bra i det hele tatt, ikke hadde jeg det bra hjemme, hadde det heller ikke bra p skolen og ensomheten hjalp ikke noe p det heller, det gjorde det til at jeg hvert fall hadde lyst til komme meg vekk herfra. 

Det var ikke enkelt vre til stede, for meg s har det fltes ut som et forferdelig mareritt av vre i live, sakte men sikkert planla jeg hvordan jeg skulle komme meg vekk, ikke med rmme, men d, jeg orket ikke vre p denne jord lenger. Men alts hvem nsker vre det nr man konstant var alene, ingen venner, ble et mobbeoffer. Jeg brukte mye av tiden p finne mter p komme meg bort, og i mellomtiden s brukte jeg tiden p skade meg selv, bde fysisk og psykisk. 

Jeg har brukt altfor lang tid p delegge meg selv til se at jeg faktisk kan gjre noe bedre for meg selv, og at jeg kan bli et bedre menneske enn s mange rundt meg som har gjort livet mitt til et helvete, for si det p den snilleste mten. I alle de r fr jeg ble mor gikk jeg rundt tenkte for meg selv at "hadde det vrt bedre for alle om jeg bare plutselig en dag ble borte og aldri kom tilbake". Jeg flte at jeg hadde ingen leve ordentlig for, det var en kamp mellom meg og verdenen, en kamp om enten komme seg videre eller komme seg bort.

Jeg trodde alltid at den beste lsningen i livet ville vre komme meg bort, bort fra verden, bort fra familie og bort fra all negativiteten som var rundt meg, men jeg inns at det kanskje vre i livet heller ville gjre det p en mte verre for andre, spesielt for de som gjorde meg vondt. Hadde jeg tatt mitt eget liv hadde de ftt vunnet over meg, og ikke helvete heller om noen skal f vinne over meg der. Jeg har vrt gjennom mye dritt opp gjennom rene, men jeg har blitt mye sterkere av det.

S nei, verden ville ikke ha blitt bedre dersom jeg dde, det hadde blitt verre for dem, fordi at de kan se at jeg ikke har latt meg svekkes av alt det, jeg har heller blitt sterkere. Men jeg skal ikke lyve, det er fremdeles noen ganger at jeg blir sret av hva andre mener om meg enda, men det srer meg p en annen mte n, fordi at jeg har vrt p bunnen av livet s mange ganger, men jeg har jobbet meg oppover.

Hvorfor skal jeg liksom gi meg n, det er n livet mitt virkelig begynner, livet mitt begynte for fullt for 2 r, 3 mneder og 9 dager siden, livet som mor har forandret meg, fordi at jeg har lyst til bli sterkere til sinns enn noen gang, sterkere for min egen del, men ogs sterkere for Sara Elmine sin del. Jeg vil ikke gi opp p livet mitt, selv p de dagene som er mest slitsomme, p de dagene der jeg bare har lyst skrike fordi at jeg ikke vet hvordan ting skal g rundt her hjemme, de dagene hvor det er konstant skriking fordi at man har blitt drlig. Jeg vil rett og slett ikke gi opp lenger, hvis jeg gir opp n vil alt bli delagt, alt jeg har jobbet for kommet meg hit jeg er i dag.

Jeg elsker livet mitt som det er, noen forandringer her og der hadde ikke skadet akkurat, men jeg er p en litt bedre plass n enn jeg var for rundt 11-12 r siden. Jeg har ikke tenkt slutte med gjre ting som er bra for meg, jeg er endelig p rett vei, jeg m bare heve meg over alt det negative og ta imot det positive i verden.





 

 

What doesn't kill you makes you stronger
Stand a little taller
Doesn't mean I'm lonely when I'm alone
What doesn't kill you makes a fighter
Footsteps even lighter
Doesn't mean I'm over cause you're gone

                                                                         - Kelly Clarkson 


 

GLEDE, SINNE, FRYKT, AVSKY OG SORG

Akkurat n vil jeg skrive litt om flelser, alle mennesker har s mye flelser inni seg, det kan til tider kanskje vr enklere vise flelsene sine enn snakke om dem, men noen vil vel kanskje mene det omvendte, men ogs noen kan vel mene at det er vanskelig bde det ene eller det andre. Jeg tror for min del s er jeg nok i den kategorien som mener at det er enklere vise og snakke om flelsene mine, men ogs i tillegg skrive om de, det er ikke alt man klarer si eller vise, den eneste som vet hvordan man virkelig fler seg er en selv. 

Jeg vet at for meg s er flelsene i sving hele tiden, ikke bare glede, sinne eller sorg, men alle flelsene, flere ganger kommer disse flelsene samlet, og da er jeg ett vrak. Hvordan skal en person klare styre alle flelsene sine nr de kommer bare snn plutselig, helt ubevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skal f meg tilbake til mitt sanne jeg nr det skjer. Jeg vet ikke om jeg skal smile, skrike eller noe for den saks skyld, men jeg vet at jeg m prve takle det p en eller annen mte, fordi at jeg har noen som er avhengig av at jeg har det p plass. 

Glede jeg har i livet er at jeg har ei fantastisk datter, utrolige gode venner, god og snill familie og jeg er med i kor, noe som gir meg maksimalt mye glede, det er ikke noe jeg vil bytte ut av det. Datteren min er helt fantastisk, selv de gangene hun ikke vil hre etter, eller om hun skal sitte der "diskutere" med meg, hun har endret livet mitt og hun fortsetter endre meg jo eldre hun blir, strste gleden jeg har med henne er nr vi sitter leker, leser bok eller bare ser en film og hun vil vre i nrheten hele tiden, skal sitte i fanget, klamrer seg rundt halsen min for gi meg klem eller nr hun str med dokkene eller bamsene sine og gir de bde klemmer og kysser dem. Vennene mine er jeg s heldig at jeg har, hver og en av dem, har det utrolig gy nr jeg er sammen med dem, er aldri et kjedelig yeblikk med dem, for vi er like gale og morsomme alle sammen, noen kanskje litt mindre gal enn meg, men det gjr ingenting, synes det er fint at de holder ut med hvor gal jeg er nr jeg er med dem. Familien min, hva skal jeg skrive om de da tru, jeg har jo kjent de hele livet, vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne med dem alts, s det fr vel bare holde meg at jeg er utrolig glad jeg har dem i livet mitt, de som da nsker vre det. Og til slutt Kor Allegro, en utrolig gyal og sprudlende gjeng, en kveld i uka sammen med de er det jeg trenger for komme meg p bedringenes vei, sang er godt for bde kropp og sjel og musikk er en av tingene som har reddet meg her i livet, s ha kommet meg i kor er noe som har hjulpet meg litt. 

Men det finnes ogs s mye sinne i livet, sinne over ting som har skjedd, sinne over andre mennesker man trodde man kunne stole p, sinne p de man egentlig er glade i, men sinne delegger mye for en person. Man kan miste mye med vre sint, man kan miste gode venner, mister mye energi, sinne er bare en undvendig flelse, men det hrer med i livet det ogs, man m egentlig bare prve kontrollere det og heller prve se det positive i livet, man kan vre sint og fly hakke forbannet av og til, men hva vinner man p g rundt vre sint hele tiden p. Jeg vet at man kan aldri vinne p det, det vil delegge s mye bra, enten man vil eller ikke, og man taper s mye p vre sinna. Jeg har gtt sinna lenge, men hva har jeg vunnet p det? Absolutt ingenting, jeg har mistet s mye med ha gtt rundt vrt sint, jeg har mistet mye tid p se ting fra det positive jeg har livet, jeg har mistet verdifull tid, jeg har mistet energien til gjre ting som kan gjre meg glad. Men det vil jeg endre p, jeg vil ikke g rundt vre sint 24/7, kan vre sint noen ganger men ikke konstant, for jeg har s mye glede meg over i livet til delegge det med sinne. 

Fra tid til annen s frykter jeg for miste ting jeg liker, frykt for miste venner eller familie jeg er glad i, frykt for delegge noe bra. Men igjen dette er en flelse man er ndt til leve med. Man frykter for s mye, men igjen hva vinner man p g rundt kjenne p flelsen av frykt? Det eneste som er bra med ha den flelsen er vel kanskje det at man gjr ting p en annen mte og verdsetter det man har livet mye mer enn fr, man tar heller seg bedre tid til prve gjr ting p en annen mte. Men nr man er i livet s vil man alltid kjenne p ha frykt for noe, man m heller bare gjre frykten om til noe mer positivt gjre alt bedre for seg selv med gjre det man kan for de man er glad i. 

Nr jeg tenker tilbake p det jeg har gjort mot meg selv i fortiden, kjenner jeg veldig p den flelsen av avsky. Jeg avskyr alt det jeg har holdt p med gjennom tiden, avskyr hva jeg har latt andre f gjre. Jeg blir rett og slett kvalm av tenke p at jeg har nsket meg s mye vondt i verden, og hva jeg har forskt gjre. Tankene som slr meg n er "hva var det som gjorde utslag p det", "hvorfor ville jeg meg s mye vondt", "hvorfor er det akkurat meg de skulle g etter" og "hva var livet mitt blitt til". Jeg vet ikke svare p noen av disse tankene lenger, men jeg vet at jeg aldri vil tilbake til det stadiet, jeg vil komme meg videre i livet gjre ting p en bedre mte og vre en helt annen person. 

Sorg er ikke alltid like enkelt kontrollere, det kan bare komme brusende p uten noen slags forvarsel. Men man m gjennom det ogs, man kommer til miste noen man er glade i og man vil komme til grte og man har helt og holdent lov til gjre det nr man gr gjennom slike ting. Jeg har mistet to fantastiske menn i familien min og det har ikke vrt enkelt komme meg etter tapet av dem, dette var to menn jeg s opp til og som betydde mye for meg og som enda betyr mye for meg selv om de ikke lenger er her, jeg savner virkelig ha de begge to her. Selv om det er lenge siden den frste dde s er det fremdeles ikke enkelt se p bilde av han uten begynne grte, og den mannen som nylig dde er det heller ikke enkelt se p bilde av heller, for jeg vet at jeg aldri kommer til se de igjen, jeg kan ikke lenger gi de en klem eller tilbringe tid med dem. Sara Elmine blir aldri ordentlig kjent med de, og det er trist, men jeg kommer til fortelle henne om de begge to og vise henne bilder. Bare det skrive om dette n er vanskelig, m rlig innrmme at bare det skrive om det her n, har det kommet mange trer, for dette er og vil alltid vre et srt tema, ikke bare for meg, men for alle sammen er det snakke om dd et srt tema. Det eneste jeg vet at de ikke lenger har det vondt og det gjr det litt bedre, men likevel vondt at de mtte forlate denne verdenen i for ung alder. 

 





 

HVA OM JEG ....

N har jeg hatt denne bloggen i nesten 1 r, har ikke vrt s veldig aktiv med denne i det siste, mest fordi at jeg til tider har hatt dager der jeg kun har energi til ta vare p datteren min og meg selv, men det begynner bedre seg litt etter litt, bruker den energien jeg har og prver spare noe av energien til senere nr jeg virkelig trenger det. 

Denne bloggen har vrt brukt mest til f slippet ut tankene som surrer opp i hodet mitt, slik at jeg skal bli kvitt dem og for at jeg skal kunne lese tilbake for se hva jeg kan gjre for endre min holdning og hvordan jeg kan forandre min hverdag til bli bedre. Jeg kan ikke forandre noen andre enn meg selv, jeg kan kun endre min holdning, hva jeg velger la andre slippe unna med, hvis det skulle gi en mening for dere.. 

Men jeg tenkte litt p hva om jeg nr lar dere som lesere sprre meg om noe dere lurer p, uansett hva det mtte vre, enten om noe dere lurer p av det jeg allerede har skrevet p bloggen, eller om det er noe dere lurer p om meg. Jeg har tenkt svare helt rlig p alt det dere vil sprre om. Alle sprsml kan dere stille hvor som helst, her inne p bloggen, inne p facebokkgruppa mi om bloggen eller p messenger. 
 

Finnes ingen dumme sprsml, kanskje bare teite svar :P 


FINNE STYRKE I MEG SELV

I flere r har jeg flt meg svak, klarte ikke kjempe mine egne kamper, ikke klarte jeg si mine meninger, skte konstant hjelp hos andre, fordi at jeg visste at jeg aldri ville klare meg selv. Drlige selvtilliten og selvflelsen gjorde meg enda svakere, de jeg mtte st i mot lot jeg bare delegge meg, kampene jeg mtte igjennom tapte jeg. S mange hadde ftt lov til gjre som de ville, fordi at jeg ikke orket mer, fordi at det var nyttelst prve engang, hvorfor orke prve nr jeg allerede vet resultatet av slutten, alle rundt meg s at jeg var et lett ml, fordi at jeg reagerte med svakhet. Jeg satt gjentatte ganger alene og skrek fordi at jeg ikke klarte finne styrken til ikke bry meg om hva andre sa til meg, jeg lot andre sre meg fordi at jeg til slutt flte at det var det eneste valget for meg. 

Svak, ensom, usikker og delagt, mange fikk lov til delegge meg, og jeg sitter her enda i dag og undrer p hvorfor jeg akkurat var mlet til s mange, hvorfor var det akkurat jeg som skulle plages, hvorfor var det jeg som skulle delegges? Det er fortsatt ubesvart, og jeg kommer nok aldri til finne svaret p det, alt jeg kan prve p n er finne styrken til legge fortiden bak meg og jobbe utrolig masse p f den beste framtiden jeg kan med de jeg er glad i og som betyr mye for meg. 

Jeg kan ikke lenger holde p snn som jeg gjr, jeg kan ikke fortsette la andre delegge min glede, min helse eller min framtid, jeg er ndt til finne min egen styrke for st opp for meg selv, g i mot dem som fortjener det og ikke minst endelig klare st for mine meninger og hvordan jeg nsker ha det. Jeg nsker f brukt min tid p de som har en stor betydning i livet mitt, de som nsker vre en del av livet mitt. 

Litt styrke har jeg funnet, det skal vre sikkert og visst, jeg sitter fremdeles i livet, og jeg er glad jeg er det, hvis jeg hadde ftt det som jeg ville, hadde jeg ikke sittet her i livet, hatt ei helt fantastisk datter, helt fantastiske gode venner, jeg hadde aldri kommet til ha s mange som jeg brydde meg mye om, dersom mine planer for livet hadde gtt i boks. Det fikk meg jo til fle meg som en fiasko da, men n er jeg glad for at jeg feilet. Det kan skje med de som mter mrke for mange ganger, men jeg har planer om komme meg opp p topp, en plass jeg aldri har vrt fr, for det er alltid noen som skal ha sagt sin mening om meg, og jeg har trudd p det. 

Men jeg har holdt kjeft i s mange r, hvordan vil de da reagere nr jeg endelig klarer st opp for meg selv, det har ikke vrt gode resultater av der enda akkurat, mest fordi at de er vant til at jeg holder kjeft og lar de vinne, men hvordan blir jeg fremstilt som mor for datteren min dersom jeg lar alle andre vinne over meg, i noen tilfeller er det lov fle p svakheten, men den skal ikke f lov ha kontroll over livet mitt, jeg m  vise styrke, ikke bare for henne men for meg selv, jeg nsker vre en sterk person som klarer komme seg fram i livet. For vre rett fram n, s er jeg forbanna lei av vre den svake, jeg trenger ikke vre den sterkeste heller, men jeg vil heller vre p midten enn p bunnen. 

Jeg skal jobbe som bare det for endelig finne min styrke, for at ingen skal f sre meg snn som fr, jeg skal ta kontroll over meg selv, ha kontroll over hvem som er i livet mitt, ha kontroll over hvor mye jeg er villig til at andre skal f sre meg eller ikke, det er min tur til komme p toppen n, min tur til ha kontroll over mitt eget liv, hvordan jeg vil styre den. Jeg velger se tilbake p fortiden min slik at jeg kan finne ut hvordan jeg kan rette opp det jeg gjorde feil da, for s rette opp i dem for bedre framtiden min. 

Jeg m gjre det for meg selv og for det mest dyrebare jeg har i livet, nemlig min kjre datter Sara Elmine ♥

HERREGUD HVOR ARTIG ♥

Denne helga har vrt helt fantastisk, selv om jeg hadde stresset rundt med forskjellige ting og gikk gru/gledet meg for helgas aktivitet, hvis man kan si det, s er jeg stolt av meg selv for ha klart gjre noe slikt. Jeg har jo vrt med i kor, og i gr hadde vi to konserter. Jeg har holdt p med sang i s lang tid, men det var frst i r at jeg faktisk ble med i et kor. Jeg angrer virkelig ikke et eneste sekund p at jeg ble med, jeg har mtt s mange hyggelige og fantastiske personer i dette koret, det har vrt en positiv opplevelse kunne vre med synge sammen med dem. 

Jeg har aldri framfrt noe foran et publikum fr, s jeg var veldig spent p hvordan dette skulle g, jeg hadde sett for meg s mye ting som skulle skje med meg under konserten, men ingen av tingene skjedde, det gikk utrolig nok veldig bra og jeg fler meg veldig stolt over at jeg klarte gjennomfre det. For meg s er det en stor seier i seg selv at jeg meldte meg inn i koret, og en enda strre seier at jeg klarer st p en scene syng. Det var ikke s ille som jeg trodde det ville bli, var nervs hele grsdagen, nervene kom nr vi skulle g inn p scenen og hrte at publikumet klappet, inni hodet p meg s gikk tanken " hva du enn gjr ikke dett n ", det hadde blitt s utrolig flaut. 

Etter at vi hadde komme halvveis inn i frste konserten s flte jeg meg mer trygg p scenen, jeg klarte slappe av og faktisk nyte st p en scene. Det som gjorde ting mer trygt var at jeg stod sammen med s trygge og snille personer, noen jeg har ftt s god kontakt med som er meget positiv gjorde meg trygg ogs. Jeg er s utrolig glad for at jeg ble med, jeg trivdes til slutt st p scenen, men ogs nr vi skulle g av scenen etter konserten, kom ogs da tanken om at "hva du enn gjr, ikke dett n". 

Den frste konserten i gr s var mamma og datteren min s p, s det frste jeg tenkte p nr konserten var ferdig var finne dem og f en klem av min mest fantastiske datter og mest utroligste og snilleste mammaen min. Takket vre mamma s har jeg faktisk kunne blitt med i koret, jeg er s utrolig heldig som har moren min som stiller opp og hjelper meg. Mamma tok av seg datteren min i nesten 4 dager, slik at jeg kunne f tid til vre med p alle dagene. Det var s godt se de etter konserten, og jeg fikk jo s mange gode klemmer og nusser av Sara og det gjorde godt til mammahjertet mitt. f klem og skryt fra mamma var ogs veldig godt, gode kommentarer og skryt fra mamma er noe jeg virkelig setter pris p og virkelig tror p. 

Den andre konserten gikk ogs s utrolig bra, og da var det ikke noe slags form for nerver i kroppen, da gledet jeg meg bare, for da hadde jeg akkurat gjennomfrt den frste, s da ville ikke den andre bli noe ille. S dette er noe jeg virkelig har lyst fortsette med, jeg trives godt synge i kor og dette koret har vrt en positiv ting i livet mitt, jeg fler at ved vre med i dette koret har forandret meg som person, jeg tr vre meg selv fullt og helt, selv om jeg ikke helt hvem jeg selv er enda, s tror jeg faktisk at koret har hjulpet meg p vei til  finne den rette Hedvig Eriksen, kan sikkert hres helt teit ut, men det er alts sannheten. Jeg har ftt gode venner blant noen av dem i koret og jeg har blitt tryggere p dem og p meg selv n. 



 

GAMLE VANER VOND VENDE

Jeg trodde at jeg skulle forandre livsstilen min nr jeg fikk det bedre med meg selv, men det har vel ikke forandret seg s mye som jeg hadde hpet p. I stedet for prve finne p noe sammen med venner eller familie s velger jeg stenge meg inne i boblen min, slik jeg alltid har gjort. Forandringen som har skjedd fra da jeg var i barndommen er at jeg har flere venner og at jeg n er mamma, men s fort datteren min er borte fra meg s gr jeg i den fasen at jeg ikke orker noe, fordi at jeg er mer engstelig for hvordan hun har det og fler at jeg ikke er av den som da blir den mest sosiale og som heller ikke orker vre sosial med noen fordi at jeg har tankene mine helt andre plasser og det er jo ikke akkurat s gy for verken de eller meg at jeg sitter der har tankene mine helt andre plasser enn vre med dem. 

S for at jeg ikke skal delegge stemningen for noen andre s velger jeg heller sitte hjemme med avslappende klr og ser p film, heller bare sitte deppe alene. Det ha blitt mor har forandret meg veldig mye, jeg elsker vre mor selv om det kan vre stressende og litt slitsomt, men det ha blitt mor er det beste som har skjedd meg, for uten henne s hadde jeg nok ikke flt for sitte foran en terapeut snakke om problemene som ligger inne i hodet mitt, jeg var s langt nede i livet mitt at jeg nesten trivdes der, og nsket ikke f noe hjelp, men g slite med psyken nr man er mor er ikke det beste for verken meg eller henne, s takket vre henne s sitter jeg snakker pent om hva som plager meg. 

Uten henne s fler jeg meg ensom fordi at jeg har hatt henne hos meg s si fra den dagen hun ble fdt til n, s jeg sliter med slippe tak i henne, s jeg fler meg litt deprimert nr hun er borte fra meg, jeg nsker ingen sosial kontakt med noen, jeg skal vel egentlig nyte ha litt frihet til vre ungdom igjen, dra ut sammen med venner, komme meg ut av leiligheten, gjre ungdommelige ting, men jeg klarer ikke nyte tiden alene, jeg er for knyttet til datteren min, men slik er det vel for alle mdre. 

Jeg skulle nske at jeg klarte vre mer ungdommelig av meg slippe meg litt ls til gjre noe utenfor min komfort sone, gjre noe jeg aldri i min villeste fantasi tr gjre, men nr man sliter med sikkerheten p seg selv s er det slett ikke enkelt skal sette foten utenfor grensen man har satt opp for seg for lenge siden, jeg nsker komme over den grensen, men sosial angst gjr meg veldig usikker p meg selv, s jeg tr rett og slett ikke trkke over den grensen enda, i s fall m jeg hatt en veldig god (og da mener jeg VIRKELIG god grunn til gjre det), men akkurat n s fler jeg ikke at jeg har en veldig god grunn til trkke over, spesielt ikke den frste tiden, en god grunn kanskje, men ikke for god grunn enda. Min hemmelige grunn til gjre det, m vre god nok for bde meg og datteren min, som gir oss begge en stor glede i livet. 

 

 

 

 



 




 

MYE STRESS, DRLIG FOR KROPPEN

Som sagt s holder vi p flytte, i morgen slutter alt sammen som heter flytting, spesielt bring av mbler slikt, men jeg har hatt dette stresset i en mned n, g gjennom esker i boden, finne ut hva jeg skal ha med meg og hva jeg skal sette bort, hva jeg skal kaste og slikt. Alt stresset har gtt utover s mye n, ikke bare for meg, men for de rundt meg ogs, jeg takler ikke stress s bra, eller det er det vel ingen som gjr, men jeg tler ingenting nr det er stress og jeg vet at jeg er ndt til gjre det. 

Jeg har vel egentlig stresset for ingenting heller egentlig, men nr det skal pakkes s nsker jeg gjre det best mulig, i begynnelsen av all pakking, s var jeg veldig nye p hva som skulle i hva og hvordan det skulle vre, men n i kveld s har jeg egentlig bare slengt ting i forskjellige esker som jeg vet skal bli med meg i leiligheten, har ikke brydd meg om hvilken eske de skulle i fordi at jeg kun var fokusert p f alt pakket og klart til jeg fr hjelp av min kjre familie med bring og kjring. 

Jeg har stresset for mye, det kjennes p kroppen, det vises nr det gjelder svn, det vises p morgenen, det kjennes i hode. Jeg har nesten stresset meg drlig. Nr jeg blir stresset s er jeg veldig overflsom for alt mulig, hye lyder, kulde og varme, mye brk og snn. S denne mneden har det vrt mye hodepine, dupper p dagtid nr jeg har vrt alene, og ikke nok med det jeg har sovet mindre p nettene fordi at jeg ligger tenker p hva jeg skulle ha gjort, hva jeg m gjre og klarer jeg gjre det ferdig fr det er for sent. 

I r s har jeg sttt for all pakkingen selv, men jeg har hatt hjelp til andre ting, som for eksempel s har jeg hatt noen dager alene slik at jeg har kunnet f rydde unna og pakke, jeg har ogs ftt hjelp til kjre halvparten av flyttelasset bort til den nye leiligheten, jeg har ftt hjelp med f vasket unna kjkkenet. S hjelp det fr jeg jo, men jeg har vrt alene om mtte pakke og ha mttet gjort s mye annet, s jeg gleder meg virkelig til at jeg er ferdig med flyttingen, og forhpentligvis s er det en god stund fr jeg er ndt til flytte igjen, hper jeg kan vre p en plass en stund n. Trenger nok 2 dager med svn etter denne mneden (HAHA). 

UTMATTELSE

Det skal flytte tar virkelig p med energi, jeg visste at allerede fra frste stund at dette ville bli slitsomt, for sist jeg holdt p med flytting s var det snn halvveis slitsomt, men det var fordi at da var datteren min fortsatt i det stadiet der hun kun krp rundt p gulvet og reiste seg opp, men n har hun vokst p 1 r, slik at det har jo forandret seg fra sist. N gr hun jo rundt hele leiligheten og skal "hjelpe" til, men det er ikke noe til hjelp, s alt av pakking og slik m gjres p kveldene, men p kveldene er jeg s utslitt av resten av dagen at hele kroppen er tom for energi. 

Alt som har med flyttingen gjre gr utover nattesvnen min, vi er allerede halvveis i mneden og det er fremdeles en stor del som gjenstr fr jeg er helt ferdig med ting, spesielt siden at jeg er ndt til tenke hva som er aller viktigst ha med i leiligheten vi n skal flytte inn i, og hva som ikke trengs med det frste, og hva som overhodet ikke har plass i leiligheten denne gangen. De eneste plassene som har begynt bli pakket ned litt etter litt er kjkkenet og stua, men enda der er det mye som skal pakkes ned, jeg har ikke en gang begynt p soverommene vre enda, og der er det mye som skal ned. 

Kroppen er helt tom for alt som heter energi for yeblikket, s p en fin sommer dag som denne s har den ikke blitt tilbrakt s mye ute, vi har vrt ute p verandaen vr men det er alt, for akkurat i denne perioden s klarer jeg ikke s mye lengre, til og med ikke f til ordentlig nok med svn en gang. Det tar s lang tid skal f sove p kveldene n, jeg gr legg meg i passelig tid, men jeg er ikke i det hele tatt trtt nr jeg skal legge meg, og jeg fr heller ikke til sovne fr klokken er rundt 2 og 3 p natta. det er jo ikke akkurat s veldig bra siden jeg er ndt til opp spass tidlig p morgenen med datteren min, hvis jeg skal klare vkne p morgenen s er jeg jo nesten ndt til rulle meg ut av senga slik at fallet vekker meg. 

Nr man er p flyttefot s blir det jo se s rotete ut, selv om det nesten ikke skulle vre mulig siden at man s si rydder alt i esker, men med smbarn i hus s kan det se ut som om det har vrt krig i forskjellige rom. Man m jo passe p dem ogs skal man jo f pakket tingene og i tillegg ta vare p seg selv ogs, men jeg har sluttet bry meg om meg selv akkurat n, s lenge jeg husker at jeg selv skal spise og slikt s er jeg fornyd jeg. Jeg gleder meg virkelig til dette er over slik at det gr an f slappet av og komme inn i det normale i livet igjen, prve f tilbake energien igjen hadde vrt helt fantastisk slik at jeg kan igjen bli en bedre mor for datteren min. 

Jeg var liksom endelig blitt kvitt flelsen av stress, men den kom for tilbake, s er spent p hvor lang tid det tar fr jeg klarer f ned stress nivet igjen. Etter at jeg visste at vi mtte p flyttefot igjen s har jeg brutt sammen flere ganger, jeg har flt meg helt tom og at jeg har vrt en drlig mor for datteren min, fordi at jeg ikke har klart funne p noe med henne, selv om vi har hatt fine stunder sammen med se p filmer og hrt p musikk, men hun skal da ha det bedre enn det, jeg fler hvert fall det, jeg fler meg som en forferdelig mot nr jeg fler jeg ikke har nok energi til vre mer aktiv sammen med henne. Det verste er at jeg har brutt sammen noen ganger foran datteren min, hun forstr jo ikke hva som foregr, men hun vet likevel hvordan hun kan f meg i bedre humr med en gang, hun viser meg omsorg og det blir litt feil, hun er datteren og skal ha omsorg, men jeg synes det er godt se at hun har den evnen, jeg har den jeg ogs, men aller mest har jeg den nr jeg har energi til alt. S denne flyttingen kan vre bra og kan gi en ny start, bare s fort alt dette styre er ferdig. 

 



 

HVOR LENGE ?

Jeg begynte tidlig endre p hrfargen min, jeg tror at det forandret seg allerede mens jeg gikk i 6.klasse eller noe snt, jeg var lei av ha samme farge. Nr jeg frst hadde begynt mtte jeg n bare fortsette med det. Opp gjennom rene som har gtt s har jeg farget hret mitt minst 2-4 ganger i ret, men det var ikke akkurat snn at jeg valgte samme farge hver gang, det ble litt endringer n og da, jeg har hatt mange forskjellige farger, jeg mangler vel egentlig prve virkelige sterke farger, men det vil nok aldri skje. 

Nr det skulle farges s har jeg gjort det mye selv, eller ftt hjelp av andre, en sjelden gang dro jeg fikk farget det hos frisren. Mtte jo tenke p hva som var billigst ogs nr man skulle holde p slik. Jeg er egentlig overrasket over at jeg ikke er blitt skallet enda, med tanke p hva hret mitt virkelig har vrt igjennom. Jeg har gtt fra vre blondine til f lyse brunt hr, fra lyse brunt til gyllen brun, fra gyllen brun til mrkere brun, fra mrke brun til svart, osv osv, slik at det gtt fra jeg gikk i 6.klasse og til n, i 10 r har jeg endret hrfargen min fram og tilbake fra blond til svart og tilbake til blond igjen. 

Da jeg farget hret mitt i sommer fikk jeg hjelp av moren min bare for f det ordentlig inn i hret og at det ikke ville bli noen store flekker som ikke ble farget, i lpet av disse 10 rene har hun hjulpet meg noen ganger, men hun har jo sett resultatet av fargen hver gang, nr hun hjalp meg n s spurte hun meg om hvor lenge dette ville vare. Helt rlig s vet jeg ikke, akkurat n s flte jeg for at jeg trengte endre p meg selv, ikke for hva andre vil tro eller mene om meg, men for at jeg selv skal fle meg bra med meg selv. 

Om jeg noen gang kommer til bli blondine igjen vet jeg ikke n, kan hende jeg velger aldri g tilbake dit igjen, men det kan kun tiden vise, men akkurat n trives jeg med vre brunette. Nr man frst har begynt med farge hret s er det ikke akkurat slik at man kan slutte med det heller, men jeg tror n at nr jeg skal farge hret igjen, s skal det f lov bare ha farging og ikke bleking, jeg tror jeg skal prve holde meg unna bleking i en god stund n, men mest av alt la hret f litt pause. 



 

 

SKUFFELSE OG SINNE

(skjedde aldri for meg nr det kommer til faren min)

Det hre at faren din si at han er skuffet over deg nr man ikke har gjort noe av det som man blir anklaget for, kan virkelig gjre noe med humret alts. Det har jeg opplevd hre, faren min fortalte meg at han var skuffet over meg fordi at jeg hadde sagt at barnevernet alltid var hjemme hos han, og dette hadde han hrt av familien til datteren min, han hadde bare mtt dem en gang og valgte tro p hva de hadde si, han trodde ikke p meg, og jeg er liksom datteren hans. Men s har han vel bygget opp et hat mot meg egentlig lenge n fordi at jeg alltid har valgt mamma framfor han, men jeg har virkelig mine grunner til det ogs. Men at han valgte tro p noen han hadde kjent i 2-4 timer i stedet for meg som han har kjent i over 21 r, gjorde til at det var ikke bare han som lenger var skuffet, jeg ble sykt skuffet av han jeg ogs, men s har vel alltid vrt snn kan jeg tenke meg.

I hans egne yne s er han perfekt, han gjr ikke noe feil, han har heller ikke skyld i noe som gikk feil i barndommen min, mener han selv. Men hvis du spr meg s har han mange feil han, feilen han gjorde mest av var ikke bry seg om barna sine. Han skulle ha oss, men om hvordan vi hadde det brydde han seg ikke akkurat noe om, jeg tror at den eneste grunnen til at han skulle ha oss boende hjem til han var fordi han skulle sre moren min og ha en viss makt over henne. Han spurte aldri om hvordan vi hadde det, aldri klarte han gjre noe sammen med oss, han gjorde ting sammen med mange andre barn enn sine egne. Jeg har ikke noen gode minner med han og n kommer jeg aldri til ha det heller, for han har skuffet meg s mange ganger at han er ikke en person jeg nsker ha i livet til datteren min eller meg selv.

Jeg skal innrmme si at jeg har snakket om barnevernet til noen, men aldri at de var hjemme til han, men at vi snakket med dem fordi at de nsket vite hvordan vi hadde det, ettersom at foreldrene vre ikke klarte bli enige, eller det blir vel mer riktig si at det var fordi at faren min ikke likte tanken p miste makten over barna sine eller over moren min. Barnevernet var kun inn i bildet fordi at vi skulle f sagt det vi ville, det var endelig noen som ville hre p hva jeg hadde si, som ville hre mine nsker om hvordan jeg ville ha det i livet, men selv det fortelle dem hva jeg nsket ble det jo ikke akkurat gjort noe med det, fordi at faren min ikke nsket at barna hans skulle ha det bra.

Flere ganger s har tankene mine gtt til at jeg nsket at moren min hadde vrt utro mot han i det hun ble gravid med meg, men det kommer alltid til bare vre et nske, for uansett om jeg liker det eller ikke s er han faren min livet ut. Det eneste positive med ha han som far er den familien jeg har fra hans side, de er fantastiske mennesker alle sammen. De har ikke gjort noe galt s dem er familien til den dagen jeg dr, men jeg anser ikke faren min som en del av familien lengre, den rollen fraskrev han seg for lenge siden.

Han har gjennom oppveksten min snakket om det ha respekt for hverandre, men nr det kommer ut av munnen p han s er det direkte lgn, det handler ikke om ha respekt for hverandre, men vi skal ha respekt for han og bare glemme f noe respekt tilbake. Da jeg var mindre s turte jeg ikke noe annet enn bare gjre det beste for respektere han, men den tiden er over for min del, han fortjener ikke f en liten anelse av respekt fra meg lenger, jeg sluttet respektere han for mange r siden. Jeg turte ikke si i mot han, jeg lot han f makten over meg, jeg har lenge tenkt p at jeg skulle hatt den styrken storessteren min og lillebroren min hadde, de turte g i mot han og fortelle han nyaktig hva de mente, men jeg hadde ikke den styrken, s jeg lot meg selv bli trkket p av min egen far, men n fr han ikke lenger til det, han har ikke lenger makten over meg.

Sommeren 2006 var tiden da han virkelig skuffet meg. Det var tiden han kastet meg ut av hjemmet hans, jeg var ikke lenger nsket hjem til han fordi at jeg nsket bo p en plass fast, og dra til den andre av dem kun annenhver helg, siden jeg ikke valgte bo hjem til han s ble det til at han kastet meg ut. Men med hans ord s var det ikke han som kastet meg ut, han mener at jeg valgte selv flytte ut. Men jeg husker godt samtalen jeg hadde med han over telefonen den dagen. Han ga meg valget om fortsette med flytte fram og tilbake hver eneste uke, som resulterte i mtte bo i en bag, eller det vr hjem til mamma og aldri mer sette foten min innenfor hans fire vegger. Det sret meg virkelig at han ikke kunne klare sette bort stoltheten sin og kampen mot mamma til side og heller se hva som hadde vrt det beste for meg. Jeg var s sliten av bo en bag, flytte fram og tilbake hver forbannede uke aldri ha fred og ro, s alt i alt s resulterte det i at jeg ble kastet ut av huset hans. For meg s var det som han ga meg enten et hjerte eller et vpen, hjerte representerer livet og det  kunne bo en plass, mens vpenet representerer dden. Jeg var s sliten at hvis jeg hadde mttet flytte fram og tilbake n mer s hadde jeg kommet til ta livet mitt.

Jeg var s dritt lei livet at jeg satte med selvmordstanker og forskte flere ganger p ta mitt eget liv. Flere ganger s var planen ta mitt eget liv tiden jeg var hjemme hos faren min, slik at det var han som fant meg ved siden av selvmordsbrevet jeg skrev der at han var skylden i at jeg ikke lenger orket leve dette livet. Jeg orket ikke lenger vre en del av kampen han hadde mot moren min, spesielt ikke nr jeg ikke fikk vre der jeg flte meg som hjem, som var hjemme hos moren min.

Jeg og ssknene mine ble bare noen brikker av spillet han spilte for vinne over mamma, han har aldri vrt en ordentlig far for barna sine, jeg vet ikke hva ssknene mine tenker om barndommen sin, men jeg vet at han har aldri vrt en god far. Det jeg ser som en god far er en som bryr seg om barna sine, en som bruker tid p sine egne barn, stiller opp for familien sin, men det var aldri han. Eneste han klarte stille opp med var penger, men n i ettertid har jeg funnet ut at da han stilte opp dersom jeg slet med konomien min var hans mte p ha makt over meg, jeg skulle bare nske at jeg hadde skjnt det for lenge siden. Hver eneste gang vi kom opp i en krangel s brukte han dette mot meg, at han bare var bra nok for meg nr jeg trengte lne penger, da jeg lnte penger av han s sa jeg alltid at jeg skulle betale tilbake, men da fikk jeg alltid til svar at det trengte jeg ikke gjre, jeg skulle skjnt det allerede da at han gjorde det for ha makt over meg.



 

For 14 mneder siden s valgte jeg skifte etternavnet mitt s jeg fikk moren min sitt etternavn, noe som dere kanskje blir forst ikke var s godt mottatt av han, han ble sur og begynte komme med beskyldninger p mamma, at det var hun som hadde kontrollert meg og bestemt at jeg skulle ha navnet hennes. Men mamma viste det ikke hun heller at jeg nsket bytte etternavn til den dagen jeg satt meg p nettet og skte opp hvordan jeg skulle g fram med dette og om hva jeg skulle gjre. Det var frst da hun fikk vite om at jeg hadde et nske om skifte etternavn. Sannheten var det at jeg ikke lenger flte meg som datteren hans, han brydde seg ikke lenger, spesielt ikke etter at han fikk seg ny dame som hadde tre andre barn, da ble de mye viktigere enn oss igjen. Han vget si at han var skuffet over meg fordi at jeg ikke gjorde ting p hans mte, fordi at jeg ikke kom p besk hos han lengre. Men om det skal g p akkurat det s er jeg like skuffet over han jeg ogs, jeg hadde bodd i samme leilighet i litt over 2 r og gjennom disse rene s hadde han til sammen vrt halvannen time, av de 43800 timene jeg bodde der s hadde han bare tid til vre der i 90 minutter, jeg hadde vrt mye mer hjem til han enn han var til meg, og det til tross for at han jobbet i Trondheim, han hadde fremdeles ikke noen tid  avse for beske datteren sin etter at han var ferdig p jobb fr han skulle dra hjem igjen.

Diskusjonen jeg hadde med han da jeg skiftet etternavnet mitt gikk mest p at han satt beskyldte mamma for at hun hadde manipulert meg til  bytte, og at mamma hadde skylden i at alt gikk feil for han, i flge han s hadde mamma motarbeidet han hele tiden fra den dagen hun flyttet fra han. Men det han ikke har skjnt er det at han har skyld i alt dette selv, mamma har ikke noe med dette gjre, det er jeg som har tatt valg for meg selv. Hodet mitt og hjernen min fungerer veldig bra til tenke ut selv hva jeg nsker. Sannheten er at jeg alltid har vrt en mammajente, jeg trivdes best hos mamma, for hun behandlet oss rett, hun klarte sette bort ting for finne p noe med barna sine, mer enn hva faren min klarte. Han brukte den siste tiden som faren min med slenge dritt om moren min og kalle henne for alt mulig, men det vil alltid vre de siste ordene han kommer til  f si til meg, for n er han slettet fra livet mitt og datteren min sitt liv. 

Jeg har vrt s utrolig forbanna p han s altfor lenge at det har tatt over all energi, men jeg orker ikke lenger bruke min energi p han, han er ikke verdt det. Jeg har gtt s lenge med sinne i meg at nr jeg endelig klarer slippe ut all sinne s fles det ut som det har blitt tatt vekk 100 tonn fra skuldrene mine. Jeg har funnet min teknikk p hvordan jeg skal f bort all sinne mot han og g videre i livet. Hvis jeg noen ganger fler sinne komme er teppebankeren og noe sl p veldig effektivt, spesielt siden ansiktet hans dukker opp i det jeg slr, det blir som sl han uten bli sltt selv, da fler jeg meg bra igjen.

Jeg velger  kvitte meg med alle drlige minner, mennesker som ikke er verdt ha i livet og legge fortiden bak meg. S derfor velger jeg n ta det frste steget inn i en ny verden, min nye framtid uten personer som dela livet mitt i fortiden, og velger heller ta med meg personer som betyr noe for meg og som er verdt noe inn i livet mitt. Jeg gr inn for gjre livet mitt til det bedre bde for meg og datteren min, det viktigste i livet mitt n er gi henne den beste framtiden hun kan f. Jeg fler meg s mye bedre nr jeg vet hva jeg nsker jobbe for klare meg best mulig i verden.



 

 

GJRE DET MAN LIKER

Jeg har alltid hatt en stor interesse i livet, en ting som har reddet meg i livet, noe jeg kunne rmme til nr dagen fltes som et mareritt, jeg havnet i en liten boble der ingen kunne skade eller sre meg. Sang og musikk er min aller strste interesse, jeg har alltid likt synge, men jeg har aldri meldt meg inn i kor eller noe fr, jeg taklet ikke det mte andre mennesker, vre i store folkemengde. Jeg var sjenert og syntes at det vre med mange ukjente var ukomfortabelt. Det eneste publikumet jeg har hatt i mange r er meg selv (og de som har vrt i samme hus som meg).

Her hjemme s er det musikk p fra vi str opp om morgenen til vi gr legg oss p kvelden. Jeg synes det er gy f brukt stemmen min, her hjemme er det ingen som sier noe, at det er for hy musikk eller noe. Jeg kan synge s mye jeg vil uten at noen kan stoppe meg, datteren min bryr seg ikke hun heller, ikke s veldig rart det akkurat siden at hun har vrt ndt til hre musikk siden jeg gikk gravid med henne. Det vises den dag i dag, hun er glad i musikk hun ogs, for hun liker tydeligvis musikk hun ogs, hun liker all slags musikk, hun "synger" med hun ogs, i tillegg danser hun til musikken.



 

Mitt nyttrsforsett dette ret var bryte grenser, gjr ting bedre for meg og datteren min. Jeg orker ikke lengre gjemme meg for verden, jeg har gjemt selv for lenge. Jeg har allerede brutt noen grenser for meg selv, og meldt meg inn i kor, endelig etter s mange r som jeg har hatt lyst til gjre det, men jeg har aldri turt fordi at jeg flte meg ikke komfortabel rundt andre ukjente mennesker.

Det melde meg inn i kor er det beste jeg kunne gjre for meg selv, jeg er veldig glad for at jeg gjorde det n. Jeg trives veldig godt i koret, jeg har det gy nr jeg er p korvelse. Det er helt fantastiske mennesker som er der, det gjr det s mye enklere for meg kunne klare gjre dette for meg selv, alt blir litt enklere nr man trives og man fler seg velkommen til et sted. Jeg har blitt kjent med noen av dem og de er hyggelige mennesker. Jeg er jo en fulltidsmamma, s det er ikke s enkelt gjre noe for seg selv, bare vre ungdom og gjre noe annet enn vre mamma. S det er godt ha en kveld der jeg er for meg selv og kan gjre noe jeg liker.

Nr jeg er med dem p velsene tr jeg vre meg selv, eller det hjelper meg til finne ut hvem jeg egentlig er. Jeg er annerledes nr jeg er p korvelse, jeg har aldri flt meg s bra rundt s mange ukjente fr, jeg tr tulle og tyse mer, jeg lar meg selv ha det gy for en gangs skyld. Jeg fler meg s mye bedre nr jeg fr gjort ting jeg liker holde p med. jeg angrer ikke p at jeg meldte meg inn, hadde jeg ikke meldt meg inn ville jeg aldri ha mtt s mange hyggelige mennesker. Jeg fler meg mer i livet enn noen gang, musikk og datteren min fr meg alltid i godt humr, spesielt de gangene nr vi hrer p musikk jeg og henne, nr hun kikker opp p meg og smiler lurt mens hun str tripper rundt p trne og rister p rumpa. Hun nyter musikken og det vises p henne at musikk er til god hjelp p humret, akkurat som det gjr for meg, har jeg en drlig dag s setter jeg bare p musikk og dagen ser litt lysere ut da.



 

SELVSKADING



 

Jeg har sittet litt lest om selvskading, ikke for moro skyld, men fordi at jeg har gjort dette selv. Nr jeg satt leste om dette var det noe som egentlig sjokkerte meg litt, for alts jeg viste at skjring og skraping p huden var selvskading, for det er noe jeg holdt p med i noen r. Men det at man sulter seg selv var jeg ikke akkurat klar over var selvskading.

Nr man holder p med selvskading er man fullt klar over at man pfrer seg smerte, denne smerten gr bde p det psykiske og det fysiske. Den fysiske delen gr jo ut p at man skjrer seg selv eller noe slikt, man ordner pne sr p seg selv, det vises at man har holdt p med noe drlig og forferdelig.

De som holder p med selvskading er som regel de som sliter med noe i hverdagen sin eller med selvbilde sitt, det kan sikkert hres litt dumt ut, men det skjre seg selv, skrape opp huden eller sulte seg selv gir den personen en viss kontroll p sitt eget liv. Man gjr dette for skjule flelsene sine for andre, noen er kanskje litt pne om dette, men noen velger gjre det i det skjulte.

Nr jeg holdt p med dette s var jeg p en mte bde pen om det, men ogs litt hemmelighetsfull om det. For nr jeg var p skolen og satt i time s satt jeg noen ganger skrapte stygge ord om meg selv i huden med passeren, jeg orket ikke tenke p hva andre mente om det, jeg tror ikke akkurat noen s det, de var s opptatte med det de gjorde, s da fikk jeg en stor mulighet for gjre dette. hvis jeg merket at noen s min retning latet jeg som regel at jeg tegnet i boka mi. Hjemme gjorde jeg ikke det synlig eller i nrheten av andre, jeg ventet til jeg satt alene, forskjellen p de gangene jeg gjorde det, enten det var hjemme eller p skolen var at hjemme hadde jeg tilgang p kjkkenet og alt utstyr der. Da brukte jeg bde kniv og alt det jeg kunne finne, mange av gangene s brukte jeg ha salt ved siden av meg, for at jeg skulle kunne bokstaveligtalt str salt i sret. Den smerten var helt forferdelig, men p en mte var denne smerten bedre enn all den smerten andre rundt meg ga meg.

Tre sm ord som jeg husker at jeg skrapet inn i huden min var jeg vil d, jeg orket ikke mere smerte verken fra meg selv eller andre, jeg hadde sikkert kunne sluttet med selvskadinga lenge fr jeg faktisk gjorde det og sluttet pfre meg selv smerte, men s lenge at andre gjorde det s mtte jeg fortsette, flte jeg selv da, for jo mer folk som sret meg jo mere sret jeg meg selv. Armene mine s ikke ut, jeg kunne virkelig se at jeg ikke hadde det bra nr jeg s hva jeg hadde gjort mot meg selv, de var s fulle av sr, bare helt vanlige skjremerker og ord som var skrapet inn, flere ganger var det mye blod som rant fra srene, det var det aller beste den tiden. Der det var blod der ville det bli srskorper, og det var mange som sa at hvis jeg pirket bort srskorpen s ville det ta lenger tid fr srene ville gro, s jeg gjorde det hver gang og det tok lenger tid fr de grodde.

Det g sulte seg selv var en tortur, men det var vel ogs meningen at det skulle vre, litt over 1 r holdt jeg p med dette. Jeg spiste ikke frokost, ikke lunsj og ikke kveldsmat, ikke spiste jeg s mye til middag heller, s jeg gikk egentlig konstant sulten, men det var meningen for min skyld, det ble jo lagt merke til, flere lrere spurte om jeg ikke skulle spise noe, gjentatte ganger fortalte jeg dem at jeg ikke var sulten, noe som var ren lgn. Men jeg orket ikke spise, jeg ville ikke spise, en sjelden gang kun for slippe bli spurt om det s tok jeg med meg noen gulrtter som jeg knasket p i lunsjen, det var jo ikke nok, men det var alt jeg tok med fordi at jeg ikke ville spise.

For noen av de som holder p med selvskading er det ikke s veldig alvorlige tilfeller eller hva jeg n skal kalle det, men for noen s kan selvskadingen vre svrt alvorlig. Jeg vet nyaktig hva jeg snakker om, for jeg har vrt p det stadiet der det har vrt svrt alvorlig. Da gr det ikke bare ut p at man gjr det for skade seg selv, men det blir forsk p komme seg vekk fra jorden, alts selvmord. Jeg begynte tidlig med skulle vekk fra denne verden, jeg likte meg ikke her, jeg flte meg oversett og jeg hadde det vondt. Begynnelsen av tiden min med selvskading gikk det kun ut p skade meg selv, men etter hvert s gikk det ut p virkelig skade meg selv, og sre de som stod meg nrmest. Jeg ofret ikke de en eneste tanke nr jeg holdt p med dette, jeg tenkte kun p meg selv, jeg var s psykisk og fysisk langt nede at jeg ikke ville eksistere lengre.

Jeg m innrmme det at det er vondt tenke p at jeg i det hele tatt tenkte slik fra jeg gikk i 6.klassen og til 10.klassen, og alt det jeg har gjort i de rene er bare galskap, men jeg klarte komme meg bort fra dette stadiet, jeg begynte endelig fle meg sett av noen. Jeg hadde ingen bestevenn i barndommen eller ungdomstiden fra skolen eller noe slikt, jeg hadde noen bestevenner, men ikke p min alder, de jeg s p som bestevenner var da mammaen min og ekstratanten min, de s meg som person og de stilte opp for meg nr jeg trengte noen snakke med. Enda n fler jeg at de er som bestevennene mine, men jeg har n ogs ftt meg noen bestevenner som er rundt min egen alder. Men jeg hadde ikke sittet her i dag hvis det ikke hadde vrt for mamma og ekstra tanta mi, jeg er glad jeg har dem i livet mitt.



 

Mitt rd til dere som leser denne bloggen er at dere m se hverandre som likeverdige mennesker. Det er ingen som er perfekte i denne verden, men prv gjre denne verden til et bedre sted vre. Det finnes mange der ute i verden som sitter alene hver eneste dag, en som ikke har en venn. Kanskje er du den som kan vre redningen i livet deres. Mange blir stengt ute eller mobbet for utseende sitt, kroppsfasong, klrne deres, om de har sykdom, ja til og med hrfargen deres. Alts skjerpings folkens, det er ikke hvordan man ser ut p utsiden som teller, det er hvordan man er som person som teller. nsker du vre en mobber eller nsker du vre et godt medmenneske som vil andre mennesker noe godt her i verden?

Vr et medmenneske, gi din sttte til noen som trenger det, gi en hjelpende hnd til den som trenger det. Forsk bli kjent med dem fr du skal rakke ned p noen. Vr et forbilde for andre. Du kan redde liv med vise omtanke.



Bilder lnt fra google

ALDRI MER ......

Jeg mener det virkelig nr jeg sier aldri mer, det er ikke greit skal ha det slik, ingen som fortjener ha det, jeg kan rlig innrmme det at jeg har tenkt at det er noen jeg virkelig kunne trengt ha det slik, men jeg nsker ikke at noen jeg er glad i og som betyr noe for meg skal ha det.

Folk skal aldri mer f dra meg ned uten en grunn til det, om jeg noen gang gjr noe som fr andre ned p den mten jeg har blitt s er det til pass for dem, jeg orker ikke en gang tenke p hvordan de vil ha det da, men jeg orker ikke dra folk s langt ned at de sitter igjen med null selvbilde og kun snakker stygt om seg selv. Jeg har gjort det i mange r, men n orker jeg ikke det lengre. Jeg har tenkt komme meg videre i livet, jeg skal ha det bra med meg selv og jeg har ingen slags planer om gjre livet til noen andre s ille som jeg har hatt det.

Aldri mer skal jeg bedrive selvskading for noe som andre har gjort eller sagt til meg, jeg hatet se meg selv i speilet, jeg hatet g med t-skjorte da jeg var p mitt aller verste. Da det var sommer og det var sol gikk jeg sjeldent i singlet eller t-skjorte fordi at jeg hadde latt de andre f snakke my dritt og slikt til meg slik at jeg s ned p meg selv. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle fle meg bedre, s det eneste jeg trodde var rett var om jeg bedrev selvskading. Det gjorde godt samtidig som det gjorde vondt, nr jeg skadet meg selv s fltes det ikke s ille med det de andre sa til meg eller noe, da kjente jeg ikke smerten av bli sra av andre, kun smerten som jeg selv pdro meg. Jeg var sjeldent med i gymtimer da vi hadde svmming egentlig, hadde alltid en unnskyldning for f slippe, for vr i basseng med pne sr er ikke godt, det er det samme som ta en hndfull med salt str det p sret. Flere ganger mtte jeg late som jeg hadde skadet hnda og mtte g med bandasje for skjule srene. De gikk jo p det, s jeg var fornyd jeg, ikke ble det noe sprsml om det og ingen hadde en liten anelse om hva som foregikk.

Aldri mer skal jeg gjemme meg bort. Jeg har tidligere slitt med komme meg ut blant folk, det var kun de gangene jeg mtte at jeg gikk ut dra for vre med andre, jeg var egentlig bare ut dersom det var skole, jeg orket ikke vre med andre nr jeg ikke mtte. Selv om det resulterte i at jeg ikke hadde noen venner s orket jeg ikke. Det var helt forferdelig vre ut blant andre. De gangene jeg var ute blant folk, var jeg uansett alene s da kunne jeg like godt vre inne p rommet mitt.

Jeg klarer endelig gjre noe godt for meg selv, s n vil jeg aldri mer la noen skade meg, verken folk rundt meg eller meg selv, jeg sluttet heldigvis gjre det mot meg selv for mange r siden, men det er folk rundt meg som fortsatt klarer sre meg, men n er det nok, jeg str opp for meg selv, enten de liker det eller ikke. De kan bli sur og forbanna s mye de vil for at jeg endelig tr st opp for meg selv, men det er nok med vre den svake personen som alle fr rakke ned p og dra ned i bunnen av livet. Jeg var stille fr, men aldri mer. Jeg skal klare stille s mye sterkere n. Jeg skal starte hele livet mitt p nytt og gi meg selv en sjanse i livet.

Er du villig til gi noen en ny sjanse? Er du modig nok til gjre en forandring i livet ditt? Er du modig nok til hjelpe noen som ikke har det bra? Tr du hjelpe noen som blir mobbet? Gjr deg selv og en annen person en tjeneste, vr medmenneskelig, hvis folk rundt deg at du bryr deg, hvis dem at du er glad i dem. Og ikke minst gjr alt du kan for vre en god venn, en god forelder, en god datter eller snn, srg for ikke miste noen du er glad i, det er viktig ha fantastiske mennesker rundt deg nr du sliter og har det vondt, det er de som kan hjelpe deg mest. 



 

ET ENESTE ROT

N er det alts ikke snakk om leiligheten, leker som ligger strdd eller noe snt, nei da det er nemlig hodet mitt det er blitt veldig mye rot i n. Det har sine gode sider begynne med terapi, men jeg vil ikke akkurat si at det kanskje er det gode nr du sitter igjen med s mange tanker i hodet p en og samme tid.

Jeg sitter mye tenker p hvordan jeg kan gjre framtiden min og datteren min bedre, hva jeg kan gjre for at det skal bli bra nok for oss. Jeg er ikke s stor kravende p hvordan jeg vil ha det, men jeg vil at framtiden skal vre flott og at jeg har mulighet til gjre noe bra, bde for oss og for andre.

Hodet mitt er ogs fylt opp med at jeg er ndt til bli kvitt med alt som er negativt i livet mitt, alt av de gamle problemene, menneskene som har vrt en negativ innflytelse eller hva jeg n skal kalle det. Det vil f meg til vre mer sikker og ha gleden til alt mulig annet i livet. Mest fordi at jeg vil f det bedre med meg selv og glemme fortiden min.

Jeg gr ogs ofte tenker p sprsml om hva jeg skal gjre, hva som er rett og om jeg kommer til klare det. Jeg har kun tenkt s mye negativt om meg selv og om hva jeg har holdt p med, at jeg ikke er god nok til klare noe, at livet mitt handler om gjre alt galt. Jeg fler at ting tar s lang tid. Det eneste som gr fort n er tankene som gr rundt og rundt, det flytter om p alt.

Hva er det som er s fantastisk med livet? Hvordan vil jeg klare meg i verden? Gjr jeg det rett? Er det et lurt valg? Dette er bare noen av sprsmlene jeg er ndt til svare p selv, og dette er ikke en gang halvparten av sprsmlene jeg gr tenker p nr jeg er alene. Men jeg orker ikke alltid tenke p det, jeg vil heller bare slappe av, da er det godt ha en veranda som er min egen. Eneste gangene jeg klarer slappe av er nr jeg hrer p musikk, for da gr alle tankene bort og jeg slipper tenke. S de gangene det er oppholdsvr s legger jeg meg ned hrer musikk og bare kikker opp p himmelen. Ingenting er bedre enn det, selv om det kan bli litt kjlig p kveldene da.



 

ET NRT FORHOLD ..... FR

Jeg savner tiden da jeg og ssteren min stod hverandre nrme, vi hadde et godt ssterbnd fr, men det har forandret seg n og det er egentlig litt synd. Jeg har alltid sett opp til ssteren min, klesstilen hennes og slik. Vi hadde kvelder sammen der vi satt og s film, vi lagde middag sammen, dro p kino og vi var "frisr" for hverandre de gangene vi skulle farge hr og slikt.

Vi har n mistet det ssterbndet, n er det faktisk slik at vi ikke kan vre i samme rom uten at vi begynner krangle med hverandre eller gjr hverandre sinte. Jeg liker ikke hvordan det har blitt, og jeg husker ikke lenger nr og hvorfor det ble snn. Men jeg vet at jeg savner ssteren min, den ssteren jeg hadde da jeg var barn og ungdom. Selv n nr vi ikke har den kontakten ser jeg opp til henne.

Jeg vet at jeg kan ha vrt slem mot henne og ikke akkurat hatt en hyggelig tone nr jeg har snakket med henne, og jeg angrer meg litt p at jeg har vrt slem med henne. Jeg har kun en sster og det er litt vondt at jeg ikke lenger har den kontakten med henne lengre. Hun stiller opp for meg selv om jeg ikke har vrt snill med henne, og det gir meg s drlig samvittighet for at jeg har behandlet henne p den mten.

I fjor en gang s var jeg ekstremt bekymret for datteren min da temperaturen hennes var fryktelig lav, jeg klarte ikke slappe av eller noe, hadde snakket med ssteren min for hre om hun kanskje viste hva som kunne feile henne, nr jeg snakket med henne p telefonen s klarte jeg ikke slutte skrike eller noe, for det var s forferdelig sitte der helt alene om akkurat denne situasjonen, hun prvde berolige meg og den kvelden bestilte hun en flybillett for komme hjelpe meg, hun kom tidlig den morgenen og dro vel enten samme dag eller dagen etter, jeg husker ikke. Men selv om jeg og hun ikke hadde et godt sskenbnd s kom hun og hjalp meg og var sammen med oss. Jeg hadde ikke egentlig forventet det, men det var veldig hyggelig at hun gjorde det, jeg vet ikke om hun gjorde det for datteren min eller for meg, men det hjalp virkelig ha henne der som sttte for det.

Jeg nsker f igjen den kontakten med ssteren min igjen, men vi er begge to litt for stae n til kunne klare fikse opp i det. Men jeg vil ikke lenger vre uvenner med ssteren min. Jeg har alltid og vil alltid vre glad i ssteren min, selv hvor mye vi krangler. Hun har vrt et forbilde for meg fr, og hun er den beste ssteren jeg kan ha, og hun er den eneste ssteren jeg har, jeg vil ikke miste henne for alltid. Vi har kranglet og vrt virkelig uvenner i s mange r n, men jeg savner ssteren min mye. Vi er ssken og ssken kan krangle som hund og katter, vi gjorde det fr , men vi ble egentlig fort venner igjen, men ikke n, jeg vil ha det sterke bndet vi hadde fr, bde for min, hennes og datteren min sin del, for jeg nsker at datteren min skal f kjenne tanten sin, og at hun vil kunne ha et godt forhold til henne.






 

GODE OG DRLIGE DAGER

Alle sammen har sine drlige og gode dager i livet. Noen ganger kan det hende at man har bde en god og drlig dag p samme dag, jeg har hatt det noen ganger. Det er ikke alltid lett skulle holde flelsene i sjakk, man kan plutselig sitte der smile og le i det ene yeblikket og i det andre s sitter du der enten sint eller trist. Jeg har hatt mine gode og drlige dager i den siste tiden. Flelsene har vrt over alt i det siste, jeg har skreket en del, har vrt glad, frustrert og sint.  Jeg har i det ene yeblikket vrt s glad og fornyd, og i det neste s har jeg ikke klart holde trene tilbake og har skreket.

Nr man har barn s skal man jo ikke akkurat sitte der og skrike foran barna sine, men noen ganger s klarer jeg ikke holde igjen trene foran henne, det er ikke akkurat noe jeg liker gjre. Jeg liker ikke at datteren min skal se meg skrike og ha det vondt, fordi at det er jeg som skal ta vare p henne og ikke at hun skal ta vare p meg. Det er ikke alltid at de gangene jeg skriker er fordi at jeg er lei meg, det er noen ganger at jeg skriker for at jeg er rrt, enten for noe datteren min har gjort eller at jeg har sett p en rrende serie eller film. Men det som er rrende se er jo at hun ser p meg og kommer mot meg for gi meg en klem eller at hun vil sitte i fanget til trene har gitt seg, men det er ikke s lett holde tilbake trene nr hun gjr dette da, for da blir jeg jo stolt over henne. Hun er bare snart 18 mneder og har s mye empati og viser s mye kjrlighet. Det synes jeg er s koselig.

Men det vre en alenemor kan gjre noe med deg, for man har ftt en dobbel rolle, for man gjr en jobb for to stykker, s da kan man fort bli sliten og at man kjenner p kroppen at man ikke har det helt topp egentlig. Men jeg angrer ikke p at jeg har blitt mamma, jeg elsker det vre mamma, og datteren min har endret livet mitt til det beste. Hadde jeg vrt alene uten barn n s hadde jeg nok ikke gtt til terapi og vrt rlig med andre. Men n er jeg jo mamma og jeg har innsett at jeg er ndt til forandre meg til det gode. Men jeg har fortsatt mange av de drlige dagene, men n er det flere gode dager.

Fr s var jeg sliten av alt sammen og det gjorde til at leiligheten min s ut som det hadde vrt en tornado og jeg orket ikke en gang bry meg, men det var den tida da de drlige dagene kom. N nr jeg har drlige dager s ser det enda ut som tornadoen har vrt innom, nr de gode dagene kommer s fles det virkelig bra, fordi at leiligheten min ser mye bedre ut fordi at jeg har ftt s mye energi at jeg orker rydde og ordne i stand leiligheten.

Det jeg har funnet ut n er at drlige dager blir et rotete hjem og gode dager blir et ryddig og koselig hjem. S jeg nsker jobbe videre p f de gode dagene mere og mye oftere. For det gjr ting bedre for bde meg og datteren min, jeg fler det p meg selv og henne at alt er s mye bedre nr de gode dagene, hun blir mer rolig p mine gode dager og skal tulle og tyse hele tiden, og p mine drlige dager er hun urolig og skal blle med meg, men det gjr meg ingenting, fordi at hun er egentlig litt st der hun gr og skal blle, for jeg tror helt rlig at hun skjnner at hun gjr n galt. Men alts litt rot m man virkelig tle da nr man har barn.

 





 

FRERKORT OG FRIHET !

Jeg har i flere r gtt tenkt p skulle ta frerkortet kjpt meg bil, men det har jeg ikke kommet meg i gang med enda, jeg har ikke ftt til begynne med noe av det som skal til for f det til. Jeg har vrt s si sjalu p vennene mine som har ftt det til, mange av vennene mine har hatt lappen i noen r n og de forteller meg om den friheten det er kunne kjre bil. Det er jo selvflgelig dyrt skulle ha bil, man m betale forsikring, bensin, bompenger og ndvendige utstyr, men man har virkelig den friheten man kan trenge noen ganger.

Jeg kjenner at det skulle ha klart tatt frerkortet og ftt kjrt bil ville gjre ting litt lettere og mindre stressfullt i hverdagen vr. Spesielt den tiden der vi bare har gtt hjemme, jeg har vrt avhengig av buss, tog og av andre sin hjelp. Jeg liker ikke mtte vre stresset over tiden, nr man tar buss eller tog s er man ndt til flge med klokka og slikt for komme seg tidsnok for rekke komme seg hjem eller til et sted. Nr man har barn kan det skje litt uventede ting som kan forsinke oss til ting, selv om man har planlagt hvordan det skal g seg til s skjer det fort at det blir en forandring.

Jeg skulle nske at jeg hadde tatt lappen da jeg var blitt 18 r, at jeg hadde spart nok penger selv for kunne tatt det trafikale grunnkurset, tatt kjretimer, teoriprven og kjpt meg bil, men det skjedde alts da ikke, jeg er helt elendig p skulle spare, var det da og er det fremdeles. Men n er jeg bare ndt til gjre noe med det, jeg er ndt til spare penger, jeg er ndt til klare teoriprven, jeg er ndt til klare ta det frerkortet. Jeg vil ha en strre frihet for meg og datteren min, jeg takler ikke alt det stresset for at vi skal rekke noe, jeg blir rett og slett drlig og nervs, ikke en bra kombinasjon til tider.

Om vi hadde hatt bil s har det vrt s my enklere dra bort p besk til venner og familie, vi hadde kunnet gjort s mye mer,  uten vre avhengig av alt mulig, bare vre avhengig av seg selv. Trenger ikke tenke p tiden, trenger ikke stresse med noe nr det skjer noe uventet fr man klarer komme seg ut dra og man kan gjre det man vil og nr man nsker det.

Jeg og datteren min hadde ftt det fint dersom jeg hadde hatt frerkortet, i stedet for bare sitte hjemme eller vrt bare ute i hagen eller en tur p butikken s hadde vi klart komme oss ut p turer, enten det hadde vrt bare en kjretur, en skogstur, en bytur eller borte p besk til venner og familie. Jeg nsker f den friheten s jeg skal fortsette med gjre alt jeg kan for f det til, jeg kommer sikkert til gi opp noen ganger i lpet av prosessen, men jeg vil klare det til slutt. Men mlet mitt er at i lpet av 2017 s har jeg ftt lappen, og har spart nok til kjpe meg bil.

Siden jeg fikk igjen p skatten i r s har jeg planer om bruke de pengene til komme meg i gang med mlet om frerkortet, men m nok spare enda mere for ha alt i boks, men jeg skal klare det, m bare tenke positivt p det og virkelig ha tro p meg selv, slik som noen av vennene mine har troen p at jeg vil klare det, er s flott med slike positive venner som sprer glede og positivitet rundt alle rundt seg.



 

DET BLIR BEDRE

Jeg hadde aldri i livet trodd at det var snn livet mitt skulle starte, men man m vre i stand til kunne hjelpe seg selv for gjr ting bedre enn det har vrt, men jeg var ikke en gang i stand til innse at det hadde blitt et stort problem eller at det var p tide f skaffet hjelp og slikt. Jeg trodde at jeg kunne hjelpe meg selv for f det bedre, jeg trodde at hvis jeg prvde forandre meg selv s kunne det bli bedre, men det er ikke s enkelt som det. De problemene du har vil flge deg s lenge du ikke spr om f hjelp.

Da jeg gikk i 8.klasse var den frste tiden jeg begynte g i terapi, jeg flte at det gikk jo litt bra, men jeg var ikke ordentlig klar for sitte snakke om vanskene jeg hadde. S jeg flte at den tiden egentlig ble brukt til bare ha en pause fra skolen, bort fra alle som jeg gikk p skole med, den lille bonusen var jo ha noen snakke med, men jeg diktet egentlig veldig mye av det jeg sa til terapeuten opp bare for ha noe snakke om.

Da jeg gikk i 9.klasse ble jeg med p noe som de kalte onsdagsklubben, det var da en liten gruppe med mennesker som hadde noe av de samme problemene som jeg gikk gjennom, vi mttes hver onsdag, vi hadde forskjellige aktiviteter for hver gang, noen ganger var det det jeg vil kalle for gruppesamtale, der vi snakker ut om problemene og om hvordan vi har det. Den beste aktiviteten vi var p vil jeg nesten si var go-kart og kick-boksing.

Da jeg begynte i 10.klassen flte jeg ikke helt at det hjalp s mye, s jeg tror at etter dette s sluttet jeg vre p den gruppa, eller s var det at de avsluttet gruppa, men hvert fall tok det slutt, men jeg var fortsatt ikke helt i orden, men det ble en liten pause med alt av terapi og snn for en liten stund, men nr man ikke har det bra s er det lurt fortsette med ha noen snakke med, men en pause med terapi ble det, eneste grunnen til at det var litt trist var at det ikke ble noen timer der jeg kunne f slippe skolen.

Mot slutten av 10.klassen begynte jeg g til psykolog, starten p dette var veldig bra, for psykologen jeg skulle snakke med hadde kontor p Rros, s da slapp jeg mye av skoledagen, noe som passet meg helt perfekt. Hun var hyggelig og flink psykolog men jeg klarte ikke snakke om det som virkelig plaget meg med henne heller, jeg snakket kun om det som bare plaget meg litt. Jeg snakket med henne rundt et halvt r fr det ogs tok slutt, det var nesten litt trist, for endelig hadde jeg funnet noen som jeg kanskje ville klare snakke ordentlig med, men jeg kunne ikke gjre noe med at hun skulle flytte. S etter at samtalene med henne sluttet, sluttet ogs jeg med ha samtaler med noen, jeg ble igjen min egen samtalepartner, en som skulle ordne opp i ting, og gjre det selv. Men det gjorde ikke noen ting bedre.

Etter ha ftt hjelp i nesten 4 r s ble noe litt lettere, men de strste problemene mine var fortsatt der, jeg klarte ikke endre p dette selv, s da ble det nye r der jeg sleit like mye som jeg gjorde fr jeg fikk hjelp. Det ble noe annet da jeg flyttet for meg selv for g p skole, men noe ble nesten litt bedre, for det var ingen som kjente meg der jeg skulle g p skole, eller hvert fall nesten ingen som kjente meg. Jeg kunne vre meg selv p den mten jeg nsket vre, og det var ingen som viste hvordan min fortid var eller noe. Men uansett hvor mye jeg nsket ha det bra skjedde det aldri, fordi at man ikke kan rmme fra problemene sine.

Igjen etter 12 r s snakker jeg med noen, men denne gangen fler jeg at det hjelper mye bedre, for denne gangen s trr jeg  snakke om det som plager meg, men det er mest fordi at jeg har ei til tenke p n, for at datteren min skal ha det fint, s er jeg ndt til gjre en forandring med meg selv. Det vil da si for meg at jeg er ndt til snakke med noen og fortelle sannheten. Det er problemer som har plaget meg lenge, men n fler jeg at jeg orker gjre s mye mere. Jeg prver se ting mere positivt n enn jeg gjorde fr, jeg trr sette meg et ml og jobbe godt for oppn det. N s er det viktig for meg og for datteren min at jeg vil f ordnet opp i alt som har plaget meg.

P grunn av at jeg har prvd hjelpe meg selv, og ikke sprre om hjelp s har jeg hatt s lite energi til gjre noe. Men n s fler jeg faktisk at jeg har litt mer energi enn jeg noen gang har hatt. Jeg nsker gjre s mye mere n, jeg trr gjre s mye mer, bryter mine egne grenser som jeg aldri ville gjort dersom jeg fortsatt var den samme jenta jeg var p barneskolen, ungdomsskolen og videregende skolen. Jeg fler meg endelig etter mange r bedre enn noen gang. Det fles godt kunne ha den flelsen av at ting kan ordne seg, litt etter litt. Det vil ta tid, men til slutt s vil det bli s my bedre. Jeg har begynt sett lyset i den andre siden av tunnelen, jeg kan si det at jeg gleder meg til komme meg ut av den mrke tunnelen, og at mine mrke skyer er bort og at jeg kan begynne ordentlig p nytt.

 





 

OM FORTIDEN

Jeg har aldri vrt fornyd med meg selv, verken utseendemessig eller psykisk, begge disse faktorene har gitt meg s drlig selvtillit, jeg ser ned p meg selv, jeg har egentlig aldri n fint si om meg selv, jeg rakker ned p meg selv og graver meg bare mer og mer ned til bunnen. Jeg har mtt bunnen av livet s mange ganger at det nesten er et mirakel at jeg sitter i livet n i dag. Jeg fler at jeg har ikke hatt den letteste fortiden, det har vrt s mye vonde hendelser, mye skuffelser og egentlig bare mye av det negative som finnes i denne verden. 


For meg s har dette vrt svrt energikrevende, jeg har vrt s mye tappet for energi at jeg orket ikke gjre noe som helst. Jeg orket ikke mte andre folk, ville bare vre for meg selv og gjre ting som passet meg der og da, det var mange ganger at jeg ly for foreldrene mine sa at jeg var drlig og ikke var i form til dra p skolen, fordi at jeg ikke var verken psykisk eller fysisk frisk nok til mte andre. I noen tilfeller ble jeg hrt p og fikk vre hjemme fra skolen, fikk beskjed om da holde meg p rommet den dagen og bare komme ned nr jeg mtte. Andre ganger s ble jeg ikke hrt p i det hele tatt og ble tvinga til dra p skolen, disse dagene ble de aller verste. Jeg var ikke fornyd med noen de dagene jeg ble fortalt at jeg mtte dra p skolen. Da jeg var p skolen var jeg alltid alene, jeg hadde ingen venner p barneskolen og heller ikke noen da jeg gikk p ungdomsskolen. Jeg hadde ikke noe til felles med noen av dem jeg gikk i klasse med, noe som gjorde at de ikke hadde noe interesse for vre venn med meg. 


Jeg har aldri flt at jeg har hatt et ordentlig hjem, mitt hjem har egentlig vrt en stor bag fylt med klr og alt ndvendig for en uke her og en uke der. Foreldrene mine bodde rundt 3 km unna hverandre noe som gikk seg til at vi da kunne ha to hjem, et hos henne og et hos han, den frste tiden gikk dette greit for all del, men det ble bare mer og mer slitsomt for hver gang, jeg bodde til slutt i en bag, jeg orket ikke sette klrne mine eller noe snt i skap og slikt for etter en uke s mtte det bli pakket ned p nytt og dra med seg denne bagen p bussen og p skolen, ogs komme til mitt andre hjem. ha et fast hjem var ikke en mulighet akkurat, med mindre jeg tok det rette valget for den ene av dem, s lenge det ikke gikk i favr for denne personen ville det bli en sak ut av det. Jeg viste hvor jeg ville bo, hvor jeg ville f det best, hvor jeg flte meg som ordentlig hjem, men dette var da ikke en mulighet, selv hvor mye jeg prvde snakke om det s ble det da nedstemt. Jeg ble ikke hrt p eller noe. I flere r mtte jeg bo i denne bagen, den ble til slutt veldig slitt, delagt av all bagasjen som ble tatt med for hver uke. Egentlig ikke s veldig rart at denne bagen ble slitt og hullet nr den var full av bagasje i over 280 uker til sammen. 


Sommeren 2006, ble det endelig en forandring, bde litt p godt og p vondt. Mitt nske va alltid ha et fast hjem, finne ro en plass, jeg ville bo hos min mor, for det var der jeg flte meg mest hjemme, jeg hadde bedre kontakt med henne enn med faren min, for hun var mer til stedet og hun hrte p den jeg nsket og det jeg sa til henne. Men alts sommeren 2006 s fikk jeg en telefon fra min far der han fortalte meg at hvis jeg nsket bo hjemme hos moren min s var jeg ikke lenger nsket se i grdsplassen hans, han kastet meg rett og slett ut derfra, p en mte s var det litt godt det, for da hadde jeg endelig et fast hjem, jeg kunne pakke ut av bagen min, kjenne p litt mer stabilitet og fle meg litt mer fri p en mte. Jeg trengte ikke lenger bo i en bag, men p en annen mte flte jeg meg sviktet av min egen far. Bare fordi at jeg ikke valgte bo hjem til han s er det jo ikke akkurat en god nok grunn til kaste meg ut akkurat. P 1.nyttrsdag var den aller frste gangen p 6 mneder at jeg fikk sette foten min i hans hus, den dagen var merkelig og jeg flte meg ikke komfortabel i det hele tatt der lengre, jeg flte meg ikke som hjemme lengre, jeg ble egentlig bare en gjest der for en god stund. Jeg flte aldri at det noen gang ville bli hjemme mitt igjen, jeg flte meg som en gjest for hver gang, heldigvis s var det kun noen helger at jeg skulle dit og ikke annenhver uke som fr, men det tok ikke lange tiden fr han p nytt krevde at jeg skulle bo i en bag, jeg var jo blitt eldre og hadde litt mere rett til velge for meg selv nr det kom til bosituasjonen, men for han s hadde jeg ikke det, s jeg mtte igjen bare fye meg etter hvordan han nsket at det skulle vre. 


Den tiden da det begynte igjen var det da tid for ungdomsskolen, nye mennesker man skulle bli kjent med kanskje f noen venner, feilet ogs disse tre rene, fortsatt ingen venner og fortsatt helt alene. Eneste gangene de i klassen s meg var hvis jeg hadde noe godt, jeg ble brukt som en snacks automat egentlig, men nr jeg ikke hadde noe var jeg glemt igjen. Jeg flte meg bare verre og verre for hver gang, helt rlig s skjnte jeg ikke at jeg ble brukt med det frste, det tok meg noen mneder fr jeg fant ut at jeg ble brukt av de andre. Mye av tiden som skulle g til skole ble brukt til s mye annet, en liten dagbok om bare negative ting om meg selv og mye annet. Jeg brukte mye av tiden av sitte alene. De gangene jeg trodde at jeg hadde ftt venner ble jeg litt mer positiv til meg selv, men nr det viste seg at de kun ble venner med meg for f ordnet med litt dramatikk, for bare kunne bli uvenner med meg og f meg mer upopulr eller hva det n skulle vre godt for, havnet jeg raskt nede p bunnen av alt igjen. Jeg tenkte flere ganger at jeg ble skapt i denne verden for at folk skulle f det godt med seg selv og for at alle skulle f meg ned p bunnen av alt, og det var jeg helt sikker p i flere r, selv i dag har det falt meg en tanke om det, men n er det ingen som fr lov til det. 


Jeg har ndd bunnen av livet flere ganger i 12 r, jeg har latt andre f trkke p meg, sagt hva de ville om meg og latt de f gjre meg til en delagt person, med utrolig drlig psykisk helse. Men n er jeg klar for en forandring p dette. Jeg har en helt utrolig og fantastisk datter som er den viktigste personen i livet mitt, familie som jeg er glad i og som sttter meg, gode venner som jeg er s utrolig glad i, bde de nye og de gamle. Det er spesielt en venn som har gitt meg s mye i livet, har gitt meg gleden i se ting mer positivt, gitt meg det lille dytte som har ftt meg til innse s mye, jeg har ftt mere gnist i gjre en forandring for meg selv. Jeg har turt gjre noe utenfor komfortsonen min flere ganger. Jeg trr gjre s mye mer n, jeg har ftt igjen gnisten og energi til gjre mer ting som er positivt. Jeg er s glad for at jeg har mtt s fantastisk person som er s positiv og som sprer den positiviteten rundt seg ❤ Jeg ser n litt mere lyst mot framtiden min, takket vre de fantastiske menneskene jeg har i livet ❤

 




 

Les mer i arkivet April 2018 Juli 2017 Mars 2017
Hedvig

Hedvig

23, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er fdt i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker gjre p fritiden er ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). P denne bloggen velger jeg vre pen om min fortid og hvordan jeg har klart forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker