OM FORTIDEN

Jeg har aldri vært fornøyd med meg selv, verken utseendemessig eller psykisk, begge disse faktorene har gitt meg så dårlig selvtillit, jeg ser ned på meg selv, jeg har egentlig aldri nå fint å si om meg selv, jeg rakker ned på meg selv og graver meg bare mer og mer ned til bunnen. Jeg har møtt bunnen av livet så mange ganger at det nesten er et mirakel at jeg sitter i livet nå i dag. Jeg føler at jeg har ikke hatt den letteste fortiden, det har vært så mye vonde hendelser, mye skuffelser og egentlig bare mye av det negative som finnes i denne verden. 


For meg så har dette vært svært energikrevende, jeg har vært så mye tappet for energi at jeg orket ikke å gjøre noe som helst. Jeg orket ikke å møte andre folk, ville bare være for meg selv og gjøre ting som passet meg der og da, det var mange ganger at jeg løy for foreldrene mine å sa at jeg var dårlig og ikke var i form til å dra på skolen, fordi at jeg ikke var verken psykisk eller fysisk frisk nok til å møte andre. I noen tilfeller ble jeg hørt på og fikk være hjemme fra skolen, fikk beskjed om å da holde meg på rommet den dagen og bare komme ned når jeg måtte. Andre ganger så ble jeg ikke hørt på i det hele tatt og ble tvinga til å dra på skolen, disse dagene ble de aller verste. Jeg var ikke fornøyd med noen de dagene jeg ble fortalt at jeg måtte dra på skolen. Da jeg var på skolen var jeg alltid alene, jeg hadde ingen venner på barneskolen og heller ikke noen da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke noe til felles med noen av dem jeg gikk i klasse med, noe som gjorde at de ikke hadde noe interesse for å være venn med meg. 


Jeg har aldri følt at jeg har hatt et ordentlig hjem, mitt hjem har egentlig vært en stor bag fylt med klær og alt nødvendig for en uke her og en uke der. Foreldrene mine bodde rundt 3 km unna hverandre noe som gikk seg til at vi da kunne ha to hjem, et hos henne og et hos han, den første tiden gikk dette greit for all del, men det ble bare mer og mer slitsomt for hver gang, jeg bodde til slutt i en bag, jeg orket ikke å sette klærne mine eller noe sånt i skap og slikt for etter en uke så måtte det bli pakket ned på nytt og dra med seg denne bagen på bussen og på skolen, også komme til mitt andre hjem. Å ha et fast hjem var ikke en mulighet akkurat, med mindre jeg tok det rette valget for den ene av dem, så lenge det ikke gikk i favør for denne personen ville det bli en sak ut av det. Jeg viste hvor jeg ville bo, hvor jeg ville få det best, hvor jeg følte meg som ordentlig hjem, men dette var da ikke en mulighet, selv hvor mye jeg prøvde å snakke om det så ble det da nedstemt. Jeg ble ikke hørt på eller noe. I flere år måtte jeg bo i denne bagen, den ble til slutt veldig slitt, ødelagt av all bagasjen som ble tatt med for hver uke. Egentlig ikke så veldig rart at denne bagen ble slitt og hullet når den var full av bagasje i over 280 uker til sammen. 


Sommeren 2006, ble det endelig en forandring, både litt på godt og på vondt. Mitt ønske va alltid å ha et fast hjem, finne ro en plass, jeg ville bo hos min mor, for det var der jeg følte meg mest hjemme, jeg hadde bedre kontakt med henne enn med faren min, for hun var mer til stedet og hun hørte på den jeg ønsket og det jeg sa til henne. Men altså sommeren 2006 så fikk jeg en telefon fra min far der han fortalte meg at hvis jeg ønsket å bo hjemme hos moren min så var jeg ikke lenger ønsket å se i gårdsplassen hans, han kastet meg rett og slett ut derfra, på en måte så var det litt godt det, for da hadde jeg endelig et fast hjem, jeg kunne pakke ut av bagen min, kjenne på litt mer stabilitet og føle meg litt mer fri på en måte. Jeg trengte ikke lenger bo i en bag, men på en annen måte følte jeg meg sviktet av min egen far. Bare fordi at jeg ikke valgte å bo hjem til han så er det jo ikke akkurat en god nok grunn til å kaste meg ut akkurat. På 1.nyttårsdag var den aller første gangen på 6 måneder at jeg fikk sette foten min i hans hus, den dagen var merkelig og jeg følte meg ikke komfortabel i det hele tatt der lengre, jeg følte meg ikke som hjemme lengre, jeg ble egentlig bare en gjest der for en god stund. Jeg følte aldri at det noen gang ville bli hjemme mitt igjen, jeg følte meg som en gjest for hver gang, heldigvis så var det kun noen helger at jeg skulle dit og ikke annenhver uke som før, men det tok ikke lange tiden før han på nytt krevde at jeg skulle bo i en bag, jeg var jo blitt eldre og hadde litt mere rett til å velge for meg selv når det kom til bosituasjonen, men for han så hadde jeg ikke det, så jeg måtte igjen bare føye meg etter hvordan han ønsket at det skulle være. 


Den tiden da det begynte igjen var det da tid for ungdomsskolen, nye mennesker man skulle bli kjent med å kanskje få noen venner, feilet også disse tre årene, fortsatt ingen venner og fortsatt helt alene. Eneste gangene de i klassen så meg var hvis jeg hadde noe godt, jeg ble brukt som en snacks automat egentlig, men når jeg ikke hadde noe var jeg glemt igjen. Jeg følte meg bare verre og verre for hver gang, helt ærlig så skjønte jeg ikke at jeg ble brukt med det første, det tok meg noen måneder før jeg fant ut at jeg ble brukt av de andre. Mye av tiden som skulle gå til skole ble brukt til så mye annet, en liten dagbok om bare negative ting om meg selv og mye annet. Jeg brukte mye av tiden av å sitte alene. De gangene jeg trodde at jeg hadde fått venner ble jeg litt mer positiv til meg selv, men når det viste seg at de kun ble venner med meg for å få ordnet med litt dramatikk, for å bare kunne bli uvenner med meg og få meg mer upopulær eller hva det nå skulle være godt for, havnet jeg raskt nede på bunnen av alt igjen. Jeg tenkte flere ganger at jeg ble skapt i denne verden for at folk skulle få det godt med seg selv og for at alle skulle få meg ned på bunnen av alt, og det var jeg helt sikker på i flere år, selv i dag har det falt meg en tanke om det, men nå er det ingen som får lov til det. 


Jeg har nådd bunnen av livet flere ganger i 12 år, jeg har latt andre få tråkke på meg, sagt hva de ville om meg og latt de få gjøre meg til en ødelagt person, med utrolig dårlig psykisk helse. Men nå er jeg klar for en forandring på dette. Jeg har en helt utrolig og fantastisk datter som er den viktigste personen i livet mitt, familie som jeg er glad i og som støtter meg, gode venner som jeg er så utrolig glad i, både de nye og de gamle. Det er spesielt en venn som har gitt meg så mye i livet, har gitt meg gleden i å se ting mer positivt, gitt meg det lille dytte som har fått meg til å innse så mye, jeg har fått mere gnist i å gjøre en forandring for meg selv. Jeg har turt å gjøre noe utenfor komfortsonen min flere ganger. Jeg tørr å gjøre så mye mer nå, jeg har fått igjen gnisten og energi til å gjøre mer ting som er positivt. Jeg er så glad for at jeg har møtt så fantastisk person som er så positiv og som sprer den positiviteten rundt seg ❤ Jeg ser nå litt mere lyst mot framtiden min, takket være de fantastiske menneskene jeg har i livet ❤

 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits