DET BLIR BEDRE

Jeg hadde aldri i livet trodd at det var sånn livet mitt skulle starte, men man må være i stand til å kunne hjelpe seg selv for å gjør ting bedre enn det har vært, men jeg var ikke en gang i stand til å innse at det hadde blitt et stort problem eller at det var på tide å få skaffet hjelp og slikt. Jeg trodde at jeg kunne hjelpe meg selv for å få det bedre, jeg trodde at hvis jeg prøvde å forandre meg selv så kunne det bli bedre, men det er ikke så enkelt som det. De problemene du har vil følge deg så lenge du ikke spør om å få hjelp.

Da jeg gikk i 8.klasse var den første tiden jeg begynte å gå i terapi, jeg følte at det gikk jo litt bra, men jeg var ikke ordentlig klar for å sitte å snakke om vanskene jeg hadde. Så jeg følte at den tiden egentlig ble brukt til å bare ha en pause fra skolen, bort fra alle som jeg gikk på skole med, den lille bonusen var jo å ha noen å snakke med, men jeg diktet egentlig veldig mye av det jeg sa til terapeuten opp bare for å ha noe å snakke om.

Da jeg gikk i 9.klasse ble jeg med på noe som de kalte onsdagsklubben, det var da en liten gruppe med mennesker som hadde noe av de samme problemene som jeg gikk gjennom, vi møttes hver onsdag, vi hadde forskjellige aktiviteter for hver gang, noen ganger var det det jeg vil kalle for gruppesamtale, der vi snakker ut om problemene og om hvordan vi har det. Den beste aktiviteten vi var på vil jeg nesten si var go-kart og kick-boksing.

Da jeg begynte i 10.klassen følte jeg ikke helt at det hjalp så mye, så jeg tror at etter dette så sluttet jeg å være på den gruppa, eller så var det at de avsluttet gruppa, men hvert fall tok det slutt, men jeg var fortsatt ikke helt i orden, men det ble en liten pause med alt av terapi og sånn for en liten stund, men når man ikke har det bra så er det lurt å fortsette med å ha noen å snakke med, men en pause med terapi ble det, eneste grunnen til at det var litt trist var at det ikke ble noen timer der jeg kunne få slippe skolen.

Mot slutten av 10.klassen begynte jeg å gå til psykolog, starten på dette var veldig bra, for psykologen jeg skulle snakke med hadde kontor på Røros, så da slapp jeg mye av skoledagen, noe som passet meg helt perfekt. Hun var hyggelig og flink psykolog men jeg klarte ikke å snakke om det som virkelig plaget meg med henne heller, jeg snakket kun om det som bare plaget meg litt. Jeg snakket med henne rundt et halvt år før det også tok slutt, det var nesten litt trist, for endelig hadde jeg funnet noen som jeg kanskje ville klare å snakke ordentlig med, men jeg kunne ikke gjøre noe med at hun skulle flytte. Så etter at samtalene med henne sluttet, sluttet også jeg med å ha samtaler med noen, jeg ble igjen min egen samtalepartner, en som skulle ordne opp i ting, og gjøre det selv. Men det gjorde ikke noen ting bedre.

Etter å ha fått hjelp i nesten 4 år så ble noe litt lettere, men de største problemene mine var fortsatt der, jeg klarte ikke å endre på dette selv, så da ble det nye år der jeg sleit like mye som jeg gjorde før jeg fikk hjelp. Det ble noe annet da jeg flyttet for meg selv for å gå på skole, men noe ble nesten litt bedre, for det var ingen som kjente meg der jeg skulle gå på skole, eller hvert fall nesten ingen som kjente meg. Jeg kunne være meg selv på den måten jeg ønsket å være, og det var ingen som viste hvordan min fortid var eller noe. Men uansett hvor mye jeg ønsket å ha det bra skjedde det aldri, fordi at man ikke kan rømme fra problemene sine.

Igjen etter 12 år så snakker jeg med noen, men denne gangen føler jeg at det hjelper mye bedre, for denne gangen så tørr jeg å snakke om det som plager meg, men det er mest fordi at jeg har ei til å tenke på nå, for at datteren min skal ha det fint, så er jeg nødt til å gjøre en forandring med meg selv. Det vil da si for meg at jeg er nødt til å snakke med noen og fortelle sannheten. Det er problemer som har plaget meg lenge, men nå føler jeg at jeg orker å gjøre så mye mere. Jeg prøver å se ting mere positivt nå enn jeg gjorde før, jeg tørr å sette meg et mål og jobbe godt for å oppnå det. Nå så er det viktig for meg og for datteren min at jeg vil få ordnet opp i alt som har plaget meg.

På grunn av at jeg har prøvd å hjelpe meg selv, og ikke spørre om hjelp så har jeg hatt så lite energi til å gjøre noe. Men nå så føler jeg faktisk at jeg har litt mer energi enn jeg noen gang har hatt. Jeg ønsker å gjøre så mye mere nå, jeg tørr å gjøre så mye mer, bryter mine egne grenser som jeg aldri ville gjort dersom jeg fortsatt var den samme jenta jeg var på barneskolen, ungdomsskolen og videregående skolen. Jeg føler meg endelig etter mange år bedre enn noen gang. Det føles godt å kunne ha den følelsen av at ting kan ordne seg, litt etter litt. Det vil ta tid, men til slutt så vil det bli så my bedre. Jeg har begynt å sett lyset i den andre siden av tunnelen, jeg kan si det at jeg gleder meg til å komme meg ut av den mørke tunnelen, og at mine mørke skyer er bort og at jeg kan begynne ordentlig på nytt.

 





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits