hits

DET BLIR BEDRE

Jeg hadde aldri i livet trodd at det var snn livet mitt skulle starte, men man m vre i stand til kunne hjelpe seg selv for gjr ting bedre enn det har vrt, men jeg var ikke en gang i stand til innse at det hadde blitt et stort problem eller at det var p tide f skaffet hjelp og slikt. Jeg trodde at jeg kunne hjelpe meg selv for f det bedre, jeg trodde at hvis jeg prvde forandre meg selv s kunne det bli bedre, men det er ikke s enkelt som det. De problemene du har vil flge deg s lenge du ikke spr om f hjelp.

Da jeg gikk i 8.klasse var den frste tiden jeg begynte g i terapi, jeg flte at det gikk jo litt bra, men jeg var ikke ordentlig klar for sitte snakke om vanskene jeg hadde. S jeg flte at den tiden egentlig ble brukt til bare ha en pause fra skolen, bort fra alle som jeg gikk p skole med, den lille bonusen var jo ha noen snakke med, men jeg diktet egentlig veldig mye av det jeg sa til terapeuten opp bare for ha noe snakke om.

Da jeg gikk i 9.klasse ble jeg med p noe som de kalte onsdagsklubben, det var da en liten gruppe med mennesker som hadde noe av de samme problemene som jeg gikk gjennom, vi mttes hver onsdag, vi hadde forskjellige aktiviteter for hver gang, noen ganger var det det jeg vil kalle for gruppesamtale, der vi snakker ut om problemene og om hvordan vi har det. Den beste aktiviteten vi var p vil jeg nesten si var go-kart og kick-boksing.

Da jeg begynte i 10.klassen flte jeg ikke helt at det hjalp s mye, s jeg tror at etter dette s sluttet jeg vre p den gruppa, eller s var det at de avsluttet gruppa, men hvert fall tok det slutt, men jeg var fortsatt ikke helt i orden, men det ble en liten pause med alt av terapi og snn for en liten stund, men nr man ikke har det bra s er det lurt fortsette med ha noen snakke med, men en pause med terapi ble det, eneste grunnen til at det var litt trist var at det ikke ble noen timer der jeg kunne f slippe skolen.

Mot slutten av 10.klassen begynte jeg g til psykolog, starten p dette var veldig bra, for psykologen jeg skulle snakke med hadde kontor p Rros, s da slapp jeg mye av skoledagen, noe som passet meg helt perfekt. Hun var hyggelig og flink psykolog men jeg klarte ikke snakke om det som virkelig plaget meg med henne heller, jeg snakket kun om det som bare plaget meg litt. Jeg snakket med henne rundt et halvt r fr det ogs tok slutt, det var nesten litt trist, for endelig hadde jeg funnet noen som jeg kanskje ville klare snakke ordentlig med, men jeg kunne ikke gjre noe med at hun skulle flytte. S etter at samtalene med henne sluttet, sluttet ogs jeg med ha samtaler med noen, jeg ble igjen min egen samtalepartner, en som skulle ordne opp i ting, og gjre det selv. Men det gjorde ikke noen ting bedre.

Etter ha ftt hjelp i nesten 4 r s ble noe litt lettere, men de strste problemene mine var fortsatt der, jeg klarte ikke endre p dette selv, s da ble det nye r der jeg sleit like mye som jeg gjorde fr jeg fikk hjelp. Det ble noe annet da jeg flyttet for meg selv for g p skole, men noe ble nesten litt bedre, for det var ingen som kjente meg der jeg skulle g p skole, eller hvert fall nesten ingen som kjente meg. Jeg kunne vre meg selv p den mten jeg nsket vre, og det var ingen som viste hvordan min fortid var eller noe. Men uansett hvor mye jeg nsket ha det bra skjedde det aldri, fordi at man ikke kan rmme fra problemene sine.

Igjen etter 12 r s snakker jeg med noen, men denne gangen fler jeg at det hjelper mye bedre, for denne gangen s trr jeg  snakke om det som plager meg, men det er mest fordi at jeg har ei til tenke p n, for at datteren min skal ha det fint, s er jeg ndt til gjre en forandring med meg selv. Det vil da si for meg at jeg er ndt til snakke med noen og fortelle sannheten. Det er problemer som har plaget meg lenge, men n fler jeg at jeg orker gjre s mye mere. Jeg prver se ting mere positivt n enn jeg gjorde fr, jeg trr sette meg et ml og jobbe godt for oppn det. N s er det viktig for meg og for datteren min at jeg vil f ordnet opp i alt som har plaget meg.

P grunn av at jeg har prvd hjelpe meg selv, og ikke sprre om hjelp s har jeg hatt s lite energi til gjre noe. Men n s fler jeg faktisk at jeg har litt mer energi enn jeg noen gang har hatt. Jeg nsker gjre s mye mere n, jeg trr gjre s mye mer, bryter mine egne grenser som jeg aldri ville gjort dersom jeg fortsatt var den samme jenta jeg var p barneskolen, ungdomsskolen og videregende skolen. Jeg fler meg endelig etter mange r bedre enn noen gang. Det fles godt kunne ha den flelsen av at ting kan ordne seg, litt etter litt. Det vil ta tid, men til slutt s vil det bli s my bedre. Jeg har begynt sett lyset i den andre siden av tunnelen, jeg kan si det at jeg gleder meg til komme meg ut av den mrke tunnelen, og at mine mrke skyer er bort og at jeg kan begynne ordentlig p nytt.

 





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

23, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er fdt i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker gjre p fritiden er ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). P denne bloggen velger jeg vre pen om min fortid og hvordan jeg har klart forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv