SELVSKADING



 

Jeg har sittet litt å lest om selvskading, ikke for moro skyld, men fordi at jeg har gjort dette selv. Når jeg satt å leste om dette var det noe som egentlig sjokkerte meg litt, for altså jeg viste at skjæring og skraping på huden var selvskading, for det er noe jeg holdt på med i noen år. Men det at man sulter seg selv var jeg ikke akkurat klar over var selvskading.

Når man holder på med selvskading er man fullt klar over at man påfører seg smerte, denne smerten går både på det psykiske og det fysiske. Den fysiske delen går jo ut på at man skjærer seg selv eller noe slikt, man ordner åpne sår på seg selv, det vises at man har holdt på med noe dårlig og forferdelig.

De som holder på med selvskading er som regel de som sliter med noe i hverdagen sin eller med selvbilde sitt, det kan sikkert høres litt dumt ut, men det å skjære seg selv, skrape opp huden eller å sulte seg selv gir den personen en viss kontroll på sitt eget liv. Man gjør dette for å skjule følelsene sine for andre, noen er kanskje litt åpne om dette, men noen velger å gjøre det i det skjulte.

Når jeg holdt på med dette så var jeg på en måte både åpen om det, men også litt hemmelighetsfull om det. For når jeg var på skolen og satt i time så satt jeg noen ganger å skrapte stygge ord om meg selv i huden med passeren, jeg orket ikke å tenke på hva andre mente om det, jeg tror ikke akkurat noen så det, de var så opptatte med det de gjorde, så da fikk jeg en stor mulighet for å gjøre dette. hvis jeg merket at noen så min retning latet jeg som regel at jeg tegnet i boka mi. Hjemme gjorde jeg ikke det synlig eller i nærheten av andre, jeg ventet til jeg satt alene, forskjellen på de gangene jeg gjorde det, enten det var hjemme eller på skolen var at hjemme hadde jeg tilgang på kjøkkenet og alt utstyr der. Da brukte jeg både kniv og alt det jeg kunne finne, mange av gangene så brukte jeg å ha salt ved siden av meg, for at jeg skulle kunne bokstaveligtalt strø salt i såret. Den smerten var helt forferdelig, men på en måte var denne smerten bedre enn all den smerten andre rundt meg ga meg.

Tre små ord som jeg husker at jeg skrapet inn i huden min var jeg vil dø, jeg orket ikke mere smerte verken fra meg selv eller andre, jeg hadde sikkert kunne sluttet med selvskadinga lenge før jeg faktisk gjorde det og sluttet å påføre meg selv smerte, men så lenge at andre gjorde det så måtte jeg fortsette, følte jeg selv da, for jo mer folk som såret meg jo mere såret jeg meg selv. Armene mine så ikke ut, jeg kunne virkelig se at jeg ikke hadde det bra når jeg så hva jeg hadde gjort mot meg selv, de var så fulle av sår, bare helt vanlige skjæremerker og ord som var skrapet inn, flere ganger var det mye blod som rant fra sårene, det var det aller beste den tiden. Der det var blod der ville det bli sårskorper, og det var mange som sa at hvis jeg pirket bort sårskorpen så ville det ta lenger tid før sårene ville gro, så jeg gjorde det hver gang og det tok lenger tid før de grodde.

Det å gå å sulte seg selv var en tortur, men det var vel også meningen at det skulle være, litt over 1 år holdt jeg på med dette. Jeg spiste ikke frokost, ikke lunsj og ikke kveldsmat, ikke spiste jeg så mye til middag heller, så jeg gikk egentlig konstant sulten, men det var meningen for min skyld, det ble jo lagt merke til, flere lærere spurte om jeg ikke skulle spise noe, gjentatte ganger fortalte jeg dem at jeg ikke var sulten, noe som var ren løgn. Men jeg orket ikke spise, jeg ville ikke spise, en sjelden gang kun for å slippe å bli spurt om det så tok jeg med meg noen gulrøtter som jeg knasket på i lunsjen, det var jo ikke nok, men det var alt jeg tok med fordi at jeg ikke ville spise.

For noen av de som holder på med selvskading er det ikke så veldig alvorlige tilfeller eller hva jeg nå skal kalle det, men for noen så kan selvskadingen være svært alvorlig. Jeg vet nøyaktig hva jeg snakker om, for jeg har vært på det stadiet der det har vært svært alvorlig. Da går det ikke bare ut på at man gjør det for å skade seg selv, men det blir forsøk på å komme seg vekk fra jorden, altså selvmord. Jeg begynte tidlig med å skulle vekk fra denne verden, jeg likte meg ikke her, jeg følte meg oversett og jeg hadde det vondt. Begynnelsen av tiden min med selvskading gikk det kun ut på å skade meg selv, men etter hvert så gikk det ut på å virkelig skade meg selv, og såre de som stod meg nærmest. Jeg ofret ikke de en eneste tanke når jeg holdt på med dette, jeg tenkte kun på meg selv, jeg var så psykisk og fysisk langt nede at jeg ikke ville eksistere lengre.

Jeg må innrømme det at det er vondt å tenke på at jeg i det hele tatt tenkte slik fra jeg gikk i 6.klassen og til 10.klassen, og alt det jeg har gjort i de årene er bare galskap, men jeg klarte å komme meg bort fra dette stadiet, jeg begynte endelig å føle meg sett av noen. Jeg hadde ingen bestevenn i barndommen eller ungdomstiden fra skolen eller noe slikt, jeg hadde noen bestevenner, men ikke på min alder, de jeg så på som bestevenner var da mammaen min og ekstratanten min, de så meg som person og de stilte opp for meg når jeg trengte noen å snakke med. Enda nå føler jeg at de er som bestevennene mine, men jeg har nå også fått meg noen bestevenner som er rundt min egen alder. Men jeg hadde ikke sittet her i dag hvis det ikke hadde vært for mamma og ekstra tanta mi, jeg er glad jeg har dem i livet mitt.



 

Mitt råd til dere som leser denne bloggen er at dere må se hverandre som likeverdige mennesker. Det er ingen som er perfekte i denne verden, men prøv å gjøre denne verden til et bedre sted å være. Det finnes mange der ute i verden som sitter alene hver eneste dag, en som ikke har en venn. Kanskje er du den som kan være redningen i livet deres. Mange blir stengt ute eller mobbet for utseende sitt, kroppsfasong, klærne deres, om de har sykdom, ja til og med hårfargen deres. Altså skjerpings folkens, det er ikke hvordan man ser ut på utsiden som teller, det er hvordan man er som person som teller. Ønsker du å være en mobber eller ønsker du å være et godt medmenneske som vil andre mennesker noe godt her i verden?

Vær et medmenneske, gi din støtte til noen som trenger det, gi en hjelpende hånd til den som trenger det. Forsøk å bli kjent med dem før du skal rakke ned på noen. Vær et forbilde for andre. Du kan redde liv med å vise omtanke.



Bilder lånt fra google

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits