SKUFFELSE OG SINNE

(skjedde aldri for meg når det kommer til faren min)

Det å høre at faren din si at han er skuffet over deg når man ikke har gjort noe av det som man blir anklaget for, kan virkelig gjøre noe med humøret altså. Det har jeg opplevd å høre, faren min fortalte meg at han var skuffet over meg fordi at jeg hadde sagt at barnevernet alltid var hjemme hos han, og dette hadde han hørt av familien til datteren min, han hadde bare møtt dem en gang og valgte å tro på hva de hadde å si, han trodde ikke på meg, og jeg er liksom datteren hans. Men så har han vel bygget opp et hat mot meg egentlig lenge nå fordi at jeg alltid har valgt mamma framfor han, men jeg har virkelig mine grunner til det også. Men at han valgte å tro på noen han hadde kjent i 2-4 timer i stedet for meg som han har kjent i over 21 år, gjorde til at det var ikke bare han som lenger var skuffet, jeg ble sykt skuffet av han jeg også, men så har vel alltid vært sånn å kan jeg tenke meg.

I hans egne øyne så er han perfekt, han gjør ikke noe feil, han har heller ikke skyld i noe som gikk feil i barndommen min, mener han selv. Men hvis du spør meg så har han mange feil han, feilen han gjorde mest av var å ikke bry seg om barna sine. Han skulle ha oss, men om hvordan vi hadde det brydde han seg ikke akkurat noe om, jeg tror at den eneste grunnen til at han skulle ha oss boende hjem til han var fordi han skulle såre moren min og ha en viss makt over henne. Han spurte aldri om hvordan vi hadde det, aldri klarte han å gjøre noe sammen med oss, han gjorde ting sammen med mange andre barn enn sine egne. Jeg har ikke noen gode minner med han og nå kommer jeg aldri til å ha det heller, for han har skuffet meg så mange ganger at han er ikke en person jeg ønsker å ha i livet til datteren min eller meg selv.

Jeg skal innrømme å si at jeg har snakket om barnevernet til noen, men aldri at de var hjemme til han, men at vi snakket med dem fordi at de ønsket å vite hvordan vi hadde det, ettersom at foreldrene våre ikke klarte å bli enige, eller det blir vel mer riktig å si at det var fordi at faren min ikke likte tanken på å miste makten over barna sine eller over moren min. Barnevernet var kun inn i bildet fordi at vi skulle få sagt det vi ville, det var endelig noen som ville høre på hva jeg hadde å si, som ville høre mine ønsker om hvordan jeg ville ha det i livet, men selv det å fortelle dem hva jeg ønsket ble det jo ikke akkurat gjort noe med det, fordi at faren min ikke ønsket at barna hans skulle ha det bra.

Flere ganger så har tankene mine gått til at jeg ønsket at moren min hadde vært utro mot han i det hun ble gravid med meg, men det kommer alltid til å bare være et ønske, for uansett om jeg liker det eller ikke så er han faren min livet ut. Det eneste positive med å ha han som far er den familien jeg har fra hans side, de er fantastiske mennesker alle sammen. De har ikke gjort noe galt så dem er familien til den dagen jeg dør, men jeg anser ikke faren min som en del av familien lengre, den rollen fraskrev han seg for lenge siden.

Han har gjennom oppveksten min snakket om det å ha respekt for hverandre, men når det kommer ut av munnen på han så er det direkte løgn, det handler ikke om å ha respekt for hverandre, men vi skal ha respekt for han og bare glemme å få noe respekt tilbake. Da jeg var mindre så turte jeg ikke noe annet enn å bare gjøre det beste for å respektere han, men den tiden er over for min del, han fortjener ikke å få en liten anelse av respekt fra meg lenger, jeg sluttet å respektere han for mange år siden. Jeg turte ikke å si i mot han, jeg lot han få makten over meg, jeg har lenge tenkt på at jeg skulle hatt den styrken storesøsteren min og lillebroren min hadde, de turte å gå i mot han og fortelle han nøyaktig hva de mente, men jeg hadde ikke den styrken, så jeg lot meg selv bli tråkket på av min egen far, men nå får han ikke lenger til det, han har ikke lenger makten over meg.

Sommeren 2006 var tiden da han virkelig skuffet meg. Det var tiden han kastet meg ut av hjemmet hans, jeg var ikke lenger ønsket hjem til han fordi at jeg ønsket å bo på en plass fast, og dra til den andre av dem kun annenhver helg, å siden jeg ikke valgte å bo hjem til han så ble det til at han kastet meg ut. Men med hans ord så var det ikke han som kastet meg ut, han mener at jeg valgte selv å flytte ut. Men jeg husker godt samtalen jeg hadde med han over telefonen den dagen. Han ga meg valget om å fortsette med å flytte fram og tilbake hver eneste uke, som resulterte i å måtte bo i en bag, eller det å vær hjem til mamma og aldri mer sette foten min innenfor hans fire vegger. Det såret meg virkelig at han ikke kunne klare å sette bort stoltheten sin og kampen mot mamma til side og heller se hva som hadde vært det beste for meg. Jeg var så sliten av å bo en bag, å flytte fram og tilbake hver forbannede uke å aldri ha fred og ro, så alt i alt så resulterte det i at jeg ble kastet ut av huset hans. For meg så var det som han ga meg enten et hjerte eller et våpen, hjerte representerer livet og det å kunne bo en plass, mens våpenet representerer døden. Jeg var så sliten at hvis jeg hadde måttet flytte fram og tilbake nå mer så hadde jeg kommet til å ta livet mitt.

Jeg var så dritt lei livet at jeg satte med selvmordstanker og forsøkte flere ganger på å ta mitt eget liv. Flere ganger så var planen å ta mitt eget liv tiden jeg var hjemme hos faren min, slik at det var han som fant meg ved siden av selvmordsbrevet jeg skrev der at han var skylden i at jeg ikke lenger orket å leve dette livet. Jeg orket ikke lenger å være en del av kampen han hadde mot moren min, spesielt ikke når jeg ikke fikk være der jeg følte meg som hjem, som var hjemme hos moren min.

Jeg og søsknene mine ble bare noen brikker av spillet han spilte for å vinne over mamma, han har aldri vært en ordentlig far for barna sine, jeg vet ikke hva søsknene mine tenker om barndommen sin, men jeg vet at han har aldri vært en god far. Det jeg ser som en god far er en som bryr seg om barna sine, en som bruker tid på sine egne barn, stiller opp for familien sin, men det var aldri han. Eneste han klarte å stille opp med var penger, men nå i ettertid har jeg funnet ut at da han stilte opp dersom jeg slet med økonomien min var hans måte på å ha makt over meg, jeg skulle bare ønske at jeg hadde skjønt det for lenge siden. Hver eneste gang vi kom opp i en krangel så brukte han dette mot meg, at han bare var bra nok for meg når jeg trengte å låne penger, da jeg lånte penger av han så sa jeg alltid at jeg skulle betale tilbake, men da fikk jeg alltid til svar at det trengte jeg ikke å gjøre, jeg skulle skjønt det allerede da at han gjorde det for å ha makt over meg.



 

For 14 måneder siden så valgte jeg å skifte etternavnet mitt så jeg fikk moren min sitt etternavn, noe som dere kanskje blir å forstå ikke var så godt mottatt av han, han ble sur og begynte å komme med beskyldninger på mamma, at det var hun som hadde kontrollert meg og bestemt at jeg skulle ha navnet hennes. Men mamma viste det ikke hun heller at jeg ønsket å bytte etternavn til den dagen jeg satt meg på nettet og søkte opp hvordan jeg skulle gå fram med dette og om hva jeg skulle gjøre. Det var først da hun fikk vite om at jeg hadde et ønske om å skifte etternavn. Sannheten var det at jeg ikke lenger følte meg som datteren hans, han brydde seg ikke lenger, spesielt ikke etter at han fikk seg ny dame som hadde tre andre barn, da ble de mye viktigere enn oss igjen. Han våget å si at han var skuffet over meg fordi at jeg ikke gjorde ting på hans måte, fordi at jeg ikke kom på besøk hos han lengre. Men om det skal gå på akkurat det så er jeg like skuffet over han jeg også, jeg hadde bodd i samme leilighet i litt over 2 år og gjennom disse årene så hadde han til sammen vært halvannen time, av de 43800 timene jeg bodde der så hadde han bare tid til å være der i 90 minutter, jeg hadde vært mye mer hjem til han enn han var til meg, og det til tross for at han jobbet i Trondheim, han hadde fremdeles ikke noen tid å avse for å besøke datteren sin etter at han var ferdig på jobb før han skulle dra hjem igjen.

Diskusjonen jeg hadde med han da jeg skiftet etternavnet mitt gikk mest på at han satt å beskyldte mamma for at hun hadde manipulert meg til å bytte, og at mamma hadde skylden i at alt gikk feil for han, i følge han så hadde mamma motarbeidet han hele tiden fra den dagen hun flyttet fra han. Men det han ikke har skjønt er det at han har skyld i alt dette selv, mamma har ikke noe med dette å gjøre, det er jeg som har tatt valg for meg selv. Hodet mitt og hjernen min fungerer veldig bra til å tenke ut selv hva jeg ønsker. Sannheten er at jeg alltid har vært en mammajente, jeg trivdes best hos mamma, for hun behandlet oss rett, hun klarte å sette bort ting for å finne på noe med barna sine, mer enn hva faren min klarte. Han brukte den siste tiden som faren min med å slenge dritt om moren min og kalle henne for alt mulig, men det vil alltid være de siste ordene han kommer til å få si til meg, for nå er han slettet fra livet mitt og datteren min sitt liv. 

Jeg har vært så utrolig forbanna på han så altfor lenge at det har tatt over all energi, men jeg orker ikke lenger bruke min energi på han, han er ikke verdt det. Jeg har gått så lenge med sinne i meg at når jeg endelig klarer å slippe ut all sinne så føles det ut som det har blitt tatt vekk 100 tonn fra skuldrene mine. Jeg har funnet min teknikk på hvordan jeg skal få bort all sinne mot han og gå videre i livet. Hvis jeg noen ganger føler sinne komme er teppebankeren og noe å slå på veldig effektivt, spesielt siden ansiktet hans dukker opp i det jeg slår, det blir som å slå han uten å bli slått selv, da føler jeg meg bra igjen.

Jeg velger å kvitte meg med alle dårlige minner, mennesker som ikke er verdt å ha i livet og legge fortiden bak meg. Så derfor velger jeg nå å ta det første steget inn i en ny verden, min nye framtid uten personer som ødela livet mitt i fortiden, og velger heller å ta med meg personer som betyr noe for meg og som er verdt noe inn i livet mitt. Jeg går inn for å gjøre livet mitt til det bedre både for meg og datteren min, det viktigste i livet mitt nå er å gi henne den beste framtiden hun kan få. Jeg føler meg så mye bedre når jeg vet hva jeg ønsker å jobbe for å klare meg best mulig i verden.



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits