GLEDE, SINNE, FRYKT, AVSKY OG SORG

Akkurat nå vil jeg skrive litt om følelser, alle mennesker har så mye følelser inni seg, det kan til tider kanskje vær enklere å vise følelsene sine enn å snakke om dem, men noen vil vel kanskje mene det omvendte, men også noen kan vel mene at det er vanskelig både det ene eller det andre. Jeg tror for min del så er jeg nok i den kategorien som mener at det er enklere å vise og snakke om følelsene mine, men også i tillegg å skrive om de, det er ikke alt man klarer å si eller vise, den eneste som vet hvordan man virkelig føler seg er en selv. 

Jeg vet at for meg så er følelsene i sving hele tiden, ikke bare glede, sinne eller sorg, men alle følelsene, flere ganger kommer disse følelsene samlet, og da er jeg ett vrak. Hvordan skal en person klare å styre alle følelsene sine når de kommer bare sånn plutselig, helt ubevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg tilbake til mitt sanne jeg når det skjer. Jeg vet ikke om jeg skal smile, skrike eller noe for den saks skyld, men jeg vet at jeg må prøve å takle det på en eller annen måte, fordi at jeg har noen som er avhengig av at jeg har det på plass. 

Glede jeg har i livet er at jeg har ei fantastisk datter, utrolige gode venner, god og snill familie og jeg er med i kor, noe som gir meg maksimalt mye glede, det er ikke noe jeg vil bytte ut av det. Datteren min er helt fantastisk, selv de gangene hun ikke vil høre etter, eller om hun skal sitte der å "diskutere" med meg, hun har endret livet mitt og hun fortsetter å endre meg jo eldre hun blir, største gleden jeg har med henne er når vi sitter å leker, leser bok eller bare ser en film og hun vil være i nærheten hele tiden, skal sitte i fanget, klamrer seg rundt halsen min for å gi meg klem eller når hun står med dokkene eller bamsene sine og gir de både klemmer og kysser dem. Vennene mine er jeg så heldig at jeg har, hver og en av dem, har det utrolig gøy når jeg er sammen med dem, er aldri et kjedelig øyeblikk med dem, for vi er like gale og morsomme alle sammen, noen kanskje litt mindre gal enn meg, men det gjør ingenting, synes det er fint at de holder ut med hvor gal jeg er når jeg er med dem. Familien min, hva skal jeg skrive om de da tru, jeg har jo kjent de hele livet, vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne med dem altså, så det får vel bare holde meg at jeg er utrolig glad jeg har dem i livet mitt, de som da ønsker å være det. Og til slutt Kor Allegro, en utrolig gøyal og sprudlende gjeng, en kveld i uka sammen med de er det jeg trenger for å komme meg på bedringenes vei, sang er godt for både kropp og sjel og musikk er en av tingene som har reddet meg her i livet, så å ha kommet meg i kor er noe som har hjulpet meg litt. 

Men det finnes også så mye sinne i livet, sinne over ting som har skjedd, sinne over andre mennesker man trodde man kunne stole på, sinne på de man egentlig er glade i, men sinne ødelegger mye for en person. Man kan miste mye med å være sint, man kan miste gode venner, mister mye energi, sinne er bare en unødvendig følelse, men det hører med i livet det også, man må egentlig bare prøve å kontrollere det og heller prøve å se det positive i livet, man kan være sint og fly hakke forbannet av og til, men hva vinner man på å gå rundt å være sint hele tiden på. Jeg vet at man kan aldri vinne på det, det vil ødelegge så mye bra, enten man vil eller ikke, og man taper så mye på å være sinna. Jeg har gått sinna lenge, men hva har jeg vunnet på det? Absolutt ingenting, jeg har mistet så mye med å ha gått rundt å vært sint, jeg har mistet mye tid på å se ting fra det positive jeg har livet, jeg har mistet verdifull tid, jeg har mistet energien til å gjøre ting som kan gjøre meg glad. Men det vil jeg endre på, jeg vil ikke gå rundt å være sint 24/7, kan være sint noen ganger men ikke konstant, for jeg har så mye å glede meg over i livet til å ødelegge det med sinne. 

Fra tid til annen så frykter jeg for å miste ting jeg liker, frykt for å miste venner eller familie jeg er glad i, frykt for å ødelegge noe bra. Men igjen dette er en følelse man er nødt til å leve med. Man frykter for så mye, men igjen hva vinner man på å gå rundt å kjenne på følelsen av frykt? Det eneste som er bra med å ha den følelsen er vel kanskje det at man gjør ting på en annen måte og verdsetter det man har livet mye mer enn før, man tar heller seg bedre tid til å prøve å gjør ting på en annen måte. Men når man er i livet så vil man alltid kjenne på å ha frykt for noe, man må heller bare gjøre frykten om til noe mer positivt å gjøre alt bedre for seg selv med å gjøre det man kan for de man er glad i. 

Når jeg tenker tilbake på det jeg har gjort mot meg selv i fortiden, kjenner jeg veldig på den følelsen av avsky. Jeg avskyr alt det jeg har holdt på med gjennom tiden, avskyr hva jeg har latt andre få gjøre. Jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på at jeg har ønsket meg så mye vondt i verden, og hva jeg har forsøkt å gjøre. Tankene som slår meg nå er "hva var det som gjorde utslag på det", "hvorfor ville jeg meg så mye vondt", "hvorfor er det akkurat meg de skulle gå etter" og "hva var livet mitt blitt til". Jeg vet ikke svare på noen av disse tankene lenger, men jeg vet at jeg aldri vil tilbake til det stadiet, jeg vil komme meg videre i livet å gjøre ting på en bedre måte og være en helt annen person. 

Sorg er ikke alltid like enkelt å kontrollere, det kan bare komme brusende på uten noen slags forvarsel. Men man må gjennom det også, man kommer til å miste noen man er glade i og man vil komme til å gråte og man har helt og holdent lov til å gjøre det når man går gjennom slike ting. Jeg har mistet to fantastiske menn i familien min og det har ikke vært enkelt å komme meg etter tapet av dem, dette var to menn jeg så opp til og som betydde mye for meg og som enda betyr mye for meg selv om de ikke lenger er her, jeg savner virkelig å ha de begge to her. Selv om det er lenge siden den første døde så er det fremdeles ikke enkelt å se på bilde av han uten å begynne å gråte, og den mannen som nylig døde er det heller ikke enkelt å se på bilde av heller, for jeg vet at jeg aldri kommer til å se de igjen, jeg kan ikke lenger gi de en klem eller tilbringe tid med dem. Sara Elmine blir aldri ordentlig kjent med de, og det er trist, men jeg kommer til å fortelle henne om de begge to og vise henne bilder. Bare det å skrive om dette nå er vanskelig, må ærlig innrømme at bare det å skrive om det her nå, å har det kommet mange tårer, for dette er og vil alltid være et sårt tema, ikke bare for meg, men for alle sammen er det å snakke om død et sårt tema. Det eneste jeg vet at de ikke lenger har det vondt og det gjør det litt bedre, men likevel vondt at de måtte forlate denne verdenen i for ung alder. 

 





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits