STILLHETEN

Har du noen gang lagt merke til at når du sitter helt alene, uten musikk eller noe som helst på, så kommer tanke susende rett i hodet på deg? Du hører absolutt alt sammen, susing i hodet, du hører nesten at håret ditt vokser 1 millimeter hver andre time (bare for og overdrive noe sykt altså :P), hører klokka tikker besatt, alt sammen blir så forsterket når man sitter mutters alene, og tankene som suser inne i hodet er så mye. Alt fra samtaler man har med venner, hva man har gjort i løpet av dagen, hvordan skal man komme seg gjennom dagen, har man husket å gjort alt osv, du skjønner sikkert tegninga. Alle tankene lager en fest i hodet på deg, når man er alene, det man sitter igjen med er en mega stor hodepine man virkelig skulle ønske man ble kvitt. 

Men igjen så er det jeg selv som har valgt å måtte sitte hjemme på kveldene, jeg valgte selv å bli mor, jeg angrer ikke på at jeg ble mor, for jeg har selskap i henne hver eneste dag, det er bare det at når hun legger seg så sitter jeg her helt alene, alene med alle tusen tanker å lurer på om jeg har gjort alt jeg kan denne dagen, har jeg gjort noe galt, har jeg glemt noe, husket jeg å gjøre ditt og har jeg husket å gjøre datt osv, du skjønner vel sikkert tegninga nå igjen kan jeg tenke meg. 

Skulle bare visst hva som foregikk i dette hodet altså, det er litt for mye spør du meg, man skulle nesten tru at når man hadde så mange tanker og til tider så mange kjedelige tanker så skulle det gjøre noen utslitt og trøtt, men nei da, her sitter man lysvåken å får egentlig bare flere tanker. Jeg blir til tider lei av alle tankene som går i hodet på meg, jeg skulle ønske at jeg klarte å bare slå av hodet og ikke ha noen tanker i det hele tatt, men den bruksanvisningen må tydeligvis kommet bort for min den altså.

Stillheten i leiligheten på kveldene er nesten litt ille, å sitte alene er nesten litt farlig spør du meg, hvert fall når man sitter der å tenker på alt sammen, både fortid, nåtid og framtid, og ikke minst så blir man kanskje litt gal også, ikke at det er noe forandring for meg der. Jeg føler at jeg er sprø, sitter å snakker med meg selv, til tider kanskje den beste samtalepartneren en person kan ha er seg selv, men det begynner kanskje å bli litt ille når man sitter å ha latterkrampe av sin egen gale og teite humor, kanskje ikke så rart at man sitter alene egentlig når jeg tenker over det nå. det er vel kanskje for det beste å være alene, det er nok med at jeg føler det selv enn at andre skal se hvor gal jeg kan bli. 

No og da så har jeg jo venner på besøk, heldigvis noen som faktisk vet hvor gal jeg kan bli, men altså, det er folk som ikke kjenner den virkelige meg, det er mange som kun kjenner den rolige og sjenerte jenta jeg alltid har gitt meg ut for å være, litt rolig og sjenert er jeg jo enda, det er jo ingen som forandrer seg over natta, men jeg tør å prøve litt mer nå, tør å "slå ut håret" hvis man kan si det. Jeg har sett nye sider med meg selv, jeg vet ikke om jeg er glad for det, eller om jeg er litt skremt over at jeg i det hele tatt er slik. Jeg er egentlig ikke så veldig redd for å dumme meg ut, men det er det nok noen som har lagt merke til. Men tilbake til stillheten igjen da, det er ingen som snakker, jeg lager ikke så mye bråk, men det finnes jo lyder her også, kan høre meg selv tenke, og i mange tilfeller er ikke det en bra ting. 

Noen ganger er stillheten litt god, men det er en veldig sjelden gang, for klarer å slappe av, noen ganger altså, men det tar ikke lange tiden før den teite humoren er tilbake og tankene slår inn, en etter en, den ene rarere enn den andre, spørsmål etter spørsmål, noen jeg selv kan svare på og andre jeg bare er nødt til å la gå uten noen svar, noen jeg aldri vil få svar på, men pytt sann, jeg har både et spennende og kjedelig liv på kvelden, det er vel bare jeg selv som stopper meg på en måte, jeg har havnet i en rutine tror jeg, må vel jobbe med å komme meg bort fra rutinen å lage det mest moro som jeg klarer, hvis ikke så har jeg en veldig god, men gal samtalepartner som gir de mest "fantastiske" rådene, nemlig meg selv, jeg kjenner meg best så kanskje det er hjelp i rådene til meg selv, men har mine sterke tvil "knis knis" 

 



 

2 kommentarer

Aylar Von Kuklinski

07.04.2017 kl.04:15

Oi, nå fikk jeg mange tanker på en gang her om hva jeg helst skulle ha skrevet. Men skal prøve å ikke gjøre det alt for langt, særlig med tanke på at jeg egentlig burde ha lagt meg for en stund siden nå xD

Først og fremst vil jeg bare si at jeg syns dette var ganske godt skrevet. Syns du er flink til å sette ord på ting og det er ikke noe problem å forstå hva du mener, for å si det sånn! :)

Så var det de tankene mine om stillhet da. Sitter fremdeles og lurer litt på hvordan jeg skal holde mine tanker om akkurat det kortest mulig, men jeg får vel bare gi det et forsøk.

Først og fremst føler jeg stillhet er noe jeg alt for sjeldent får. Særlig nå på tiden er det en del lyder, en del bråk i nabolaget, noen av naboene driver å bygger om hus, og det høres jo ganske godt. I tillegg er det samtlige av de andre som holder til i nærheten som også gjør en del ting i løpet av en hel dag som ikke akkurat går lydløst for seg.

Men, heldigvis er det ihvertfall ganske stille sånn sett når det først er blitt kveld. Men selv da er det jo gjerne noe som bråker og ikke vil gi meg fred, noe jeg ikke kan dempe så alt for mye selv med gode ørepropper. Jepp, tankene mine. Og akkurat den type stillhet får jeg veldig sjeldent samme hvor bråkete det måtte være rundt meg eller ikke når det kommer til den andre betydningen av ordet igjen.

Men, tror nok jeg foretrekker kvelden likevel, stort sett. For jeg er en av de som lar meg lett plages av andres lyder. Har en tendens til å bli ganske fort irritert, til og med sint. Nå varier jo også dette litt da. Hvis det f.eks er noen som klipper plenen så gjør det stort sett ikke SÅ mye som hvis noen i nærheten spiller høy, høy musikk. Det har ikke skjedd sånn alt for ofte, men ofte nok til at det har plaget meg mer enn det burde.

Vet ikke hvor god du er til å tolerere andres bråk, og hva du definerer som bråk og ikke, men jeg definerer nesten alle lyder som ikke kommer fra meg selv og mitt som bråk, og bråk er noe jeg virkelig ikke takler så alt for godt dessverre.

Men "bråket" fra mitt eget hode derimot varierer litt mer hvor godt jeg liker eller ikke. Akkurat i det siste har jeg slitt med alt for mange aggressive og vanskelige tanker som ikke vil holde fred. Men heldigvis har jeg også stunder hvor det meste "hode-bråket" også kan være alt fra koselige minner til nye, kreative og stort sett veldig randome ideer til f.eks bloggen og Youtube-kanalen min xD

Men... Så var det en ting til jeg fikk lyst til å legge til nå. Enten vi snakker om lyder i form av det vi faktisk kan høre, eller "lyden" fra tankene våre. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde en fjernkontroll som totalt kunne "mute" begge deler en gang i blant. For kanskje særlig med add og aspergers som jeg har i min bagasje kan det bli litt i overkant slitsomt til tider.

Og du, fint bilde av deg :)

Hedvig

07.04.2017 kl.13:37

Aylar Von Kuklinski: tusen takk :) Det spørs på hvordan bråk det er, er det over lengre tid og høyt så kan jeg bli irritert til tider, og når det er fra noen andre enn meg og datteren min, klarer sånn bråk, men blir sliten når det er andre som bråker.

Bråket i hodet mitt, er til tider et stort problem, tanker som bråker i hodet, mange tanker og problemer som kjemper seg fram, blir sliten av den slags bråk, mest fordi at jeg ikke klarer å hvile ordentlig når bråket i hodet aldri tar slutt.

Ønsker jeg hadde den fjernkontrollen jeg også :)

Tusen takk :D

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits