STILLHETEN

Har du noen gang lagt merke til at når du sitter helt alene, uten musikk eller noe som helst på, så kommer tanke susende rett i hodet på deg? Du hører absolutt alt sammen, susing i hodet, du hører nesten at håret ditt vokser 1 millimeter hver andre time (bare for og overdrive noe sykt altså :P), hører klokka tikker besatt, alt sammen blir så forsterket når man sitter mutters alene, og tankene som suser inne i hodet er så mye. Alt fra samtaler man har med venner, hva man har gjort i løpet av dagen, hvordan skal man komme seg gjennom dagen, har man husket å gjort alt osv, du skjønner sikkert tegninga. Alle tankene lager en fest i hodet på deg, når man er alene, det man sitter igjen med er en mega stor hodepine man virkelig skulle ønske man ble kvitt. 

Men igjen så er det jeg selv som har valgt å måtte sitte hjemme på kveldene, jeg valgte selv å bli mor, jeg angrer ikke på at jeg ble mor, for jeg har selskap i henne hver eneste dag, det er bare det at når hun legger seg så sitter jeg her helt alene, alene med alle tusen tanker å lurer på om jeg har gjort alt jeg kan denne dagen, har jeg gjort noe galt, har jeg glemt noe, husket jeg å gjøre ditt og har jeg husket å gjøre datt osv, du skjønner vel sikkert tegninga nå igjen kan jeg tenke meg. 

Skulle bare visst hva som foregikk i dette hodet altså, det er litt for mye spør du meg, man skulle nesten tru at når man hadde så mange tanker og til tider så mange kjedelige tanker så skulle det gjøre noen utslitt og trøtt, men nei da, her sitter man lysvåken å får egentlig bare flere tanker. Jeg blir til tider lei av alle tankene som går i hodet på meg, jeg skulle ønske at jeg klarte å bare slå av hodet og ikke ha noen tanker i det hele tatt, men den bruksanvisningen må tydeligvis kommet bort for min den altså.

Stillheten i leiligheten på kveldene er nesten litt ille, å sitte alene er nesten litt farlig spør du meg, hvert fall når man sitter der å tenker på alt sammen, både fortid, nåtid og framtid, og ikke minst så blir man kanskje litt gal også, ikke at det er noe forandring for meg der. Jeg føler at jeg er sprø, sitter å snakker med meg selv, til tider kanskje den beste samtalepartneren en person kan ha er seg selv, men det begynner kanskje å bli litt ille når man sitter å ha latterkrampe av sin egen gale og teite humor, kanskje ikke så rart at man sitter alene egentlig når jeg tenker over det nå. det er vel kanskje for det beste å være alene, det er nok med at jeg føler det selv enn at andre skal se hvor gal jeg kan bli. 

No og da så har jeg jo venner på besøk, heldigvis noen som faktisk vet hvor gal jeg kan bli, men altså, det er folk som ikke kjenner den virkelige meg, det er mange som kun kjenner den rolige og sjenerte jenta jeg alltid har gitt meg ut for å være, litt rolig og sjenert er jeg jo enda, det er jo ingen som forandrer seg over natta, men jeg tør å prøve litt mer nå, tør å "slå ut håret" hvis man kan si det. Jeg har sett nye sider med meg selv, jeg vet ikke om jeg er glad for det, eller om jeg er litt skremt over at jeg i det hele tatt er slik. Jeg er egentlig ikke så veldig redd for å dumme meg ut, men det er det nok noen som har lagt merke til. Men tilbake til stillheten igjen da, det er ingen som snakker, jeg lager ikke så mye bråk, men det finnes jo lyder her også, kan høre meg selv tenke, og i mange tilfeller er ikke det en bra ting. 

Noen ganger er stillheten litt god, men det er en veldig sjelden gang, for klarer å slappe av, noen ganger altså, men det tar ikke lange tiden før den teite humoren er tilbake og tankene slår inn, en etter en, den ene rarere enn den andre, spørsmål etter spørsmål, noen jeg selv kan svare på og andre jeg bare er nødt til å la gå uten noen svar, noen jeg aldri vil få svar på, men pytt sann, jeg har både et spennende og kjedelig liv på kvelden, det er vel bare jeg selv som stopper meg på en måte, jeg har havnet i en rutine tror jeg, må vel jobbe med å komme meg bort fra rutinen å lage det mest moro som jeg klarer, hvis ikke så har jeg en veldig god, men gal samtalepartner som gir de mest "fantastiske" rådene, nemlig meg selv, jeg kjenner meg best så kanskje det er hjelp i rådene til meg selv, men har mine sterke tvil "knis knis" 

 



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hedvig

Hedvig

22, Oppdal

Navnet mitt er Hedvig, jeg er født i '94, er mamma til ei lita tulle. Ting jeg liker å gjøre på fritiden er å ta bilder, synge (nylig blitt med i kor). På denne bloggen velger jeg å være åpen om min fortid og hvordan jeg har klart å forandre livet mitt fra det verste til det gode.

Kategorier

Arkiv

hits